Meny

Lyttelua 18

Lyttelua 18

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Er Lyttelua et geni eller ei syk, syk lue? Ukens musikalske tips er endelig her.

På mandag reiser Lyttelua, den slitsomme lille tassen med søm i panna, til Sverige. Han har visket oss i øret at det er noe stort på gang. Noe som innebærer at Pommac-abstinensene han sliter med i hverdagen, vil fordufte fra jordens overflate og matrialisere seg i kasse på kasse med Pommac. Eller som han sier selv: - Jeg skal bli Nordens størtse Pommac-smugler. Cirka 50.000 liter årlig som jeg skal spre rundt på musikkfestivalene i Norge. Dømt til å triumfere, ikke sant?

Denne uken skal Lyttelua, den vesle krabaten med det tomme blikket, bygge nettverk med Pommac-baronene som «utkledd som bønder og fjerkre lever herrens glade dager i grenseområdene». En uttalelse som resulterte i at Øyvind «Lua 1» Moen i ren forfjamselse ramla ned en trapp og reiv av seg begge kinnskjegga i fallet. Med hud og hår. Ohhhh, smerte.

Uansett, Lyttelua tar «ferie» og vender tilbake i begynnelsen av august. Nyt sommeren, drikk Pommac og kjøp en haug med cd'er. Snakkes!

Her er ukens musikalske tips:

Øyvind Moen: Butikksjef Platekompaniet Sandvika


Wilco - Sky Blue Sky

Årets siste konsert før sommerferien var også årets beste. 00-tallets beste band overbeviste under flotte forhold på Kongsberg Jazzfestival og høstet også spredt jazzapplaus, som Dagbladets egen Sven O. treffende skrev i sin forbilledlige anmeldelse av konserten.

Etter en pause fra Lyttelua på en måneds tid fikk bandets siste studioalbum godt med spilletid etter Den (nesten) Perfekte Rockekonserten. Med god hjelp fra en veljustert lyttelue kan jeg konkludere med at faktorene pause og konsert har gjort «Sky Blue Sky» til en enda mer vidunderlig plate enn det den var i begynnelsen av juni. Men «Shake It Off» høres fortsatt ut som en flaske Villa Farris i en kasse med Pommac.

Steely Dan / Elvis Costello & Allen Toussaint @ Molde Jazzfestival

Ferien innledes med denne dobbelkonserten. Lyttelua vil nemlig ikke være mottakelig for vellyd i dagevis etter dette. Selv mister jeg språket i et fåfengt forsøk på beskrive forventningene. «Beyond Belief» or «Am I Expecting Too Much»? «Only A Fool Would Say That».

Lewis Taylor - The Lost Album

Når Lyttelua igjen er klar for nye impulser, blir det med myggnetting i golde omgivelser på Norges tak. Lewis Taylors «The Lost Album» fra 2005 er den perfekte comebackskiva. Min tidligere kjennskap til Taylor strekker seg kun til forgjengeren «Stoned», et aldeles fabelaktig moderne soulalbum, men sporadisk bidragsyter i denne spalten, Tord Krogtoft, tipset meg om denne perlen og sporenstreks gikk jeg til verks med å bestille denne samt debuten «Lewis Taylor».

«The Lost Album» er den eneste jeg har rukket å sprette plasten på, men se ikke bort fra at debuten også vil bli omtalt når høstmørket senker seg og hjemmepilsen igjen får den sosiale statusen den fortjener. Nok om det, poenget er at «The Lost Album» er et sjukt bra album som minner om storheter som Wondermints, Todd Rundgren og sein Crosby, Stills & Nash - eller «Soft Focus» med enda bedre låter, om du trenger norske referansetekster. Dette er lytteluemusikk av aller beste merke, bare det å finne på å kalle skiva for «The Lost Album» får strikken i lua til å stramme seg. Når den soniske opplevelsen ved avspilling i tillegg øker betraktelig ved å bære en veljustert lyttelue, sier det seg selv at plater som denne er laget for folk som verdsetter Lyttelua.

NRK Sessions: Soul, Afro-Jazz and Latin from the Club 7 Scene

Om du tror det Cato Salsa Experience & The Thing gjør sammen er nybrottsarbeid her på berget, tar du grundig feil. Det er den seneste samleplata fra Norges beste reissuelabel, Plastic Strip, et nådeløst bevis for. Skiva består av seksten hemmelige spor som har ligget nærmest urørt i NRKs arkiver siden de ble spilt inn for rikskanalen på 70-tallet. De røsker og svinger i en grad at det nærmest må betegnes som en nasjonal skandale at materialet har ligget urørt i så lang tid. De gamle musikkprodusentene i NRK fortjener vel så mye ros som Lars Mørch Finborud, mannen bak Plastic Strip, ved at de ga interessante, men plateløse, artister studiotid i deres egne lokaler for å få materiale til radiosendingene deres. Ikke overraskende er Harald Are Lund en av produsentene som nevnes i coverheftets linernotes, som forøvrig inneholder en rekke sjeldne bilder.

Tough Alliance - A New Chance

Arbeidsuke på Byporten forrige uke var hyggelig på mange måter, men å finne denne i tilbudsutvalget var kanskje det aller triveligste. Svenske Tough Alliance spiller moderne musikk som fordrer bruk av både lyttelue og dansesko. Og de gjør sin electropop så godt at «A New Chance» vil havne høyt på kåringen av årets beste plater. Referanser til landsmennene «A Studio» og våre egne King Midas er slettes ikke like langt på viddene som Lyttelua vil befinne seg i nær framtid.

Espen A. Amundsen: Musikkansvarlig ABC Nyheter


Squeeze: East Side Story

I mitt magnifikke univers er «East Side Story» en av 80-tallets beste popplater. Et uhyre undervurdert album som fortjener din oppmerksomhet fortere enn kjapt. At låter som «In Quintessence», «Tempted», «Piccadilly», «Woman's World», «Is That Love» og «Labelled With Love», befinner seg på ett og samme album er nesten ikke til å tro. Litt som om hele pakkehaugen under juletreet skulle vise seg å være fylt med Pommac, og at Plura Jonsson i Eldkvarn mot slutten av kvelden åpenbarte seg i peisen utkledd som nissefar.

På «East Side Story», som for øvrig er produsert av Roger Bechirian, Elvis Costello og Dave Edmunds, overtok Paul Carrack tangentene etter lerkefuglen Jools Holland. Og vips hadde Squeeze, foruten sangfuglene Glen Tilbrook og Chris Difford, nok en gullstrupe i truppen Er du i tvil kan du høre på «Tempted» der Tilbrook, Carrack og Costello slåss om mikrofonen. Jubalong er bare forordet.

Kevin Rowland, mest kjent som vokalist og låtskriver i Dexys Midnight Runners, ga i 1999 ut det sagnomsuste soloalbumet «My Beauty» bestående av coverlåter, deriblant en svært personlig tolkning av «Labelled With Love». Noe som igjen får meg til å dagdrømme om et samarbeid mellom tre av 80-tallets beste låtsnekkere: Rowland, Tilbrook og Difford. Som selvfølgelig aldri kommer til å skje. Men som likevel ikke skygger for det faktum at «East Side Story» og Dexys Midnight Runners' «Don't Stand Me Down» definitivt er blant 80-tallets beste album.

Mark Olson: The Salvation Blues

Da Mark Olson hoppet av den lystige Jayhawks-karusellen og flyttet ut i ørkenen, ble det stupmørkt inne i mitt lille hode. Tja, det var det, tenkte jeg og kokte meg en blåsvart kaffe. Men der tok jeg feil, gitt. Jayhawks har nemlig - mot alle odds - maktet å levere varene og vel så det, selv om bandet selvfølgelig var best da Olson holdt i rattet. For Jayhawks to beste album er utvilsomt «Blue Earth» og «Tomorrow the Green Grass», selv om enkelte slubberter garantert vil gi sin stemme til «Hollywood Town Hall». Noe som i beste fall er en lettkledd variant av dumskap.

Etter tre kjappe gjennomlyttinger er jeg sikker i min sak: «The Salvation Blues» er dritbra. Verken mer eller mindre. Låter som «National Express» og «Sandy Denny» gjør meg så svimmel av lykke at jeg helt ukritisk kaster en rekke lystbetonte adjektiver rundt i mitt bløtkokte hode. Jeg rir på bølger, vinker til solen og kaster meg inn i horisontens uendelighet. - Jeg er intet menneske, jeg er dynamitt, tenker jeg idet en solstråle treffer nesetippen min for så å spre seg som en sølvvifte utover den grønne vannflaten som klukker en søt liten latter i det en gullfisk kiler den varsomt på magen. - Jeg drømmer, altså er jeg, drømmer jeg videre. Og da kan jeg vel tillate meg å hoppe inn i drømmen der Jayhawks med Mark Olson planlegger et nytt album? Var det noen som sa «Dream on»?

Bobby Pinson: Songs For Somebody

Liker du artister som Steve Earle, Bruce Springsteen og John Hiatt, kommer du til å fnise og slå deg på lårene når du hører «Songs For Somebody». For maken til album har du garantert ikke hørt på svært, svært lenge. Tekster, fylt med Jesus, savn fortvilelse og håp, holdes oppe av deilige melodier som av og til setter på turboen.

Som for eksempel på «Past Coming Back» der Pinson lenge høres ut som tvillingbrorern til John Cougar Mellencamp før han plutselig kaster seg inn i en gitarsolo og forvandles til Mason Ruffner. Det er likevel balladene, og da først og fremst «If I Met God Tonigh», «This Close To Heaven» og «If I Don't Make It Back», som treffer hardest. Spør du meg, er «Songs For Somebody» et av årets beste album så langt.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus