Smashing Pumpkins: «Zeitgeist» (Warner Bros./Warner)Takk. Men nei takk
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Hadde jeg ikke hatt så vondt i hodet, hadde jeg muligens villet ha musikk i bakgrunnen når jeg skriver dette. Hva som helst egentlig - bare ikke denne skiva.
Men hodepinen er enorm, noe som utelukkende skyldes den sutrete, liksomharde, gothinspirerte, møkkamusikken som klarer å fylle nesten 53 minutter på «Zeitgeist». Jeg blir sprø.
Det er få band jeg har ledd så mye til at det er til å grine av, eller grått så mye av at det er helt latterlig. Smashing Pumpkins og jeg har vært igjennom en hel del, men det er riktignok ganske lenge siden. Og det merkes.
For best å kunne forklare følelsen jeg sitter igjen med, må du se for deg at du en gang hadde en perfekt ekskjæreste. Det ble slutt fordi en av dere reiste til utlandet, og dere har siden den gang bare tenkt fine tanker om hverandre. Minnene er utelukkende gode, og et sted innerst inne har du gledet deg til den dagen dere skulle møtes igjen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSå skjer det. En dag får du en telefon fra vedkommende som er tilbake i byen. Men når dere møtes, er ingenting som før. Riktignok har han/hun fortsatt det søte smilehullet og forkjærligheten for saftis med pæresmak, men det er også alt. Følelsene er som blåst bort, og det er ikke din feil. Eksen er nemlig blottet for sjarm og alle de andre kvalitetene du satte så høyt ved ham eller henne. Utseendet er glattpolert, men finnes ikke tiltrekkende. Faen, tenker du kanskje. Det gjorde jeg også.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet finnes ikke en låt på denne skiva som kan få meg til å begynne og grine, annet enn fordi jeg er oppgitt og skuffet. Jeg har lett og lett etter én perle, men den glimrer med sitt fravær.
Muligens er årsaken at jeg ikke er amerikansk. Det er nemlig et par låter på «Zeitgeist» som garantert kommer til å funke «over there». Den milde, men likevel rocka «God and Country» og den nesten 10 minutter lange «United States». Men, det er liksom også landet som to valg på rad har klart å stemme frem Bush. Jeg vet ikke helt.
Hvis du savner mer inngående detaljer om musikken, må jeg si som jeg ville svart mine nærmeste venninner da de ringte og for å høre hvordan det gikk med ekskjæresten: - Jeg orker ikke snakke om det.
