På reise med musikere

Del 1.

Antonella De Vinco ved klaveret. (Foto: Kristin Svarstad)

I motsetning til Norwegians voldsomme braklandinger, settes flymaskinen mykt og elegant ned på flystripen tilhørende Napolis flyplass. Klokken er ti mandag kveld, og reisen har vart siden ett-tiden, fra Bergen via Oslo og München.

Nok en musikalsk turné med fiolinist Michael Süssmann er startet, men denne gangen til et europeisk land: Avellino, noen mil øst for Napoli, Italia, er reisens mål. Det pågår flere musikkfestivaler i området, en i Benevento, og en i Atripalda, og Süssmann har blitt engasjert til å avholde konserter begge steder henholdsvis fredag 29. og lørdag 30. juni.

Avellino, Atripalda og Benevento er alle antikke byer med en historie som går tilbake til tiden før Kristi fødsel. Det er utallige antikke bygninger i området. Flotte akvedukter som skjærer gjennom landskapet, amfiteatre og tusen år gamle kirker. Snirklete gater med bygg fra middelalder og renessanse blandes med nyere arkitektur i en vakker blanding. Et gammelt kloster er arenaen for utendørskonserten som skal avholdes lørdag kveld i Apripalda.

En spinkel, smilende kvinne i grønnkledt sommerkjole vinker entusiastisk ved utgangen fra flyplassen. Det er vår vertinne for oppholdet, med det elegant-klingende navnet Antonella De Vinco. På tross av sin unge alder, er hun en erfaren pianist. Hun har spilt i både inn- og utland, ved viktige italienske musikkinstitusjoner og festivaler, og har nylig hatt turné både i Japan og USA, der hun opptrådte i Carnegie Hall. De Vinco er også opptatt av det didaktiske og er Artist Director ved «Arturo Toscanini» International Musical Association.

I motsetning til forrige turné, der pianisten var medbrakt og kjent, skal Süssmann nå spille sammen med De Vinco for første gang. Avtalen ble gjort for et år siden under en turné i Rouffuch, Frankrike, og nå må det en del øving til for å få det til å stemme. Det er en krevende stunt-øvelse å spille sammen med ukjente utøvere på denne måten med bare få dagers samspilløvelser, men det er svært vanlig i den klassiske musikkverdenen. Flere dager er dessuten luksus: noen ganger er det kun timer til disposisjon for øvinger.

Men for å få dette til, må de innledende øvelser gjøres separate. Stykkene må være grundig innøvde på forhånd, og i dette tilfellet skal man innom svært mange komponister, som Mozart, Rachmaninoff, Grieg, Veracini og Tartini. Mange problemer kan oppstå. I dette tilfellet viser det seg at noen av notene er forskjellige. Så forskjellige at Rachmaninoffs Vocalise er øvd inn i to forskjellige tonearter. Løsningen blir at Süssmann må transponere hele stykket fra d- til e-moll, i tillegg til at det er første gang han fremfører stykket. Ikke en enkel oppgave, akkurat.

Lunsj hos familien De Vinco. Fra venstre: Antonella De Vinco, Michael Süssmann, Andrea De Vinco (Foto: Kristin Svarstad)

Noe av det mest interessante ved å reise med musikere, er at man møter de lokale innbyggerne på en helt annen måte enn som vanlig turist. Øvingene foregår i De Vincis eget hjem, en flott leilighet i Apripaldi. Vi får møte hele hennes familie, far, søster og bror, og de er alle så vennlige og imøtekommende at man nesten blir rørt. Den første øvingsdagen inviteres vi til en tradisjonell italiensk lunsj, med fersk mozarella, tomatsalat med nydelig eddik- og oljedressing, ricotta, en slags ostemasse, lignende på fast youghurt. For ikke å glemme den delikate spekeskinken som er skåret i løvtynne skiver og smaker nydelig.

Vertskapet nøder oss, og øser opp på tallerkene og spør hele tiden: «You like?» Vi kan ikke annet enn å nikke og komme med komplimenter. Måltidet består av enkle råvarer, men sammensetningen er fortreffelig.

Den første festivalen vi stifter bekjentskap med, er en pizza-festival i sentrum av Apripalda. Mellom utallige boder vrimler det av italienere som koser seg med forskjellige pizzavarianter.

Italienerne elsker tydeligvis pizza. Cissi De Vinco, Antonellas søster, forteller at pizza er en typisk lunsjrett i Italia, som opprinnelig stammer fra Napoli. Etter en time i kø serveres den kanskje mest opprinnelige pizzaen av dem alle: Pizza Margherita, med mozarella, tomat og krydret med basilikum.

Cissi forteller videre at pizzaen er oppkalt etter den italienske dronning Margherita som levde på 1800-tallet, som ved et besøk på i Napoli ble hedret av en lokal kokk med en pizza i de italienske farger: rød tomat, grønn basilikum og hvit mozarella. Pizzaen var opprinnelig mat for fattigfolk, men etter dette kongelige besøket ble retten anerkjent i hele Italia. På grunn av de gode råvarene smaker pizzaen nydelig, og den tynne, sprø bunnen er noe helt annet enn den klissete, tykke bunnen på den norske grandiosaen.

Hotellet vårt ligger i Montorro, en liten landsby et kvarter utenfor Apripalda. Det er en sjarmerende blanding av antikke buer, fontener, skulpturer og et deilig svømmebasseng. Men på grunn av avstanden kreves det henting og bringing, og hele familien og deres venner og kolleger er i sving med å få logistikken til å gå opp.

Signor De Vinci, advokat av yrke og familiens overhode, henter oss mange ganger - alltid like smilende og vennlig, og vi blir alltid presentert for den utvalgte sjåføren, som varierer mellom hans sønn og diverse advokatkolleger.

Men fredagen skjer det noe merkelig. Avtalen er at vi skal hentes til øvinger klokken elleve om formiddagen. Ti minutter over elleve dukker to menn opp i en bil og henvender seg til oss.

«Maestro?» spør den ene, og vi går ut fra at det nok en gang er venner eller kolleger av De Vinco-familien som er kommet for å hente oss. De snakker verken fransk eller engelsk, men det virker som de er inneforstått med å hente to utlendinger.

Vi setter oss inn i baksetet, og bilen freser av gårde, men i en helt annen retning enn vi er vant med. Vi blir kjørt til torget i en annen landsby, men ingen kan forklare oss hvorfor vi er blitt hentet dit - etter hvert begynner begge parter å forstå at det må være en misforståelse. De kjenner ikke Antonella De Vincos navn, og vi ser alle like uforstående på hverandre. De to italienerne skynder seg plutselig tilbake til bilen igjen, men uten å gjøre miner til å ta oss med, og Süssmann må løpe bort og få dem til å returnere oss til hotellet igjen.

Tilbake på hotellet blir vi etter få minutter hentet av Signor De Vinco, som er helt uforstående til episoden. Hans datter ler hjertelig da hun får høre hva vi har opplevd, men har heller ingen forklaring. Kanskje vi for alltid leve i uvitenhet, uten å få rede på hvem som egentlig skulle bli hentet den dagen.

Men nå er de innledende øvingene over, og De Vinco og Süssmann er klar for kveldens konsert.

Tiden er kommet for å møte det italienske publikum.