1990s: Cookies (Rough Trade/Indie)Knallbra

Vi fikk en forsmak med den vidunderlige singelen «You're Supposed To Be My Friend» allerede sent i vinter, før bandet fulgte opp med den nesten like bra «See You At The Lights» i april. Så erkeklassisk britisk, både gjennom harmoniene, beatet og fraseringene - og så sprettent, levende og godlynt som bare britisk gladpoppunk kan være på sitt aller beste.

Begge singlene er å finne på «Cookies» og bidrar akkurat som det meste av albummaterialet til å gjøre Cookies til en fest. Åpningen «You Made Me Like It», en krysning av britbeat og tidlig New York-punk, burde være en åpenbar forfører på ethvert kvalitetsbevisst dansegulv i sommer. Likeså den mer Stones anno 1965-pastisjen «Cult Status», som ikke minst på grunn av teksten, kan risikere å bli stående med - kultstatus.

Platas høydepunkter er flere, men peak'er likevel gjennom førstesingelen «You're Supposed To Be My Friend». Fra første gitarakkord med det etterfølgende 'Hey!'-ropet kjenner man at her er det gull på gang. Refrenget innehar alle kvaliteter som skal til for at dette blir sommerhiten blant indiefans, hvis det ikke allerede er det. Akkurat som her om dagen da jeg var ute på en date med en dame og alt så ut som det skulle gå veien, helt til jeg uforvarende kom ut fra toalettet og så at dama satt i baren og klina med en annen fyr.

Der og da var det helt naturlig for meg å bare gå opp til henne og synge «Hey! You're supposed to be my friend»-refrenget med all innlevelse og inderlighet jeg kunne mobilisere. Kødda! Men poenget er at i en tenkt situasjon som denne ville dette refrenget kunne bidra til at fyren ikke mistet ansikt helt. For vi snakker om en låt med magisk kraft.

Ikke alle låtene er like sterke, men «Cookies» tåler absolutt å spilles i sin helhet på full rotasjon. Mot slutten av skiva viser 1990s at de mestrer å lage tyngre og seigere saker som fort kan gå inn i historien. Jeg tenker på humoristiske «Weed», som for å beskrive tilstanden til jeg-personen uttaler følgende: «I've been sittin' home smokin too much weed now/ I'm even scared of the telephone/ And I don't even got one!» Så blander kompet seg med mektige pianoakkorder før gitaren stiger opp solo og kulminerer i mantraet «If you talk to the clown/ They let you down/ You speak only to the ringmaster!» Så majestetisk, men likevel så mystisk og uklart at når neste og nest siste låt - «Thinking Of Not Going» - dukker sprettende opp, virker den nesten som fortsettelsen og svaret på det du har spurt deg selv om.

Da jeg så bandet på årets Hovefestival, fremsto de som tre ekstremt uhøytidelig og usnobbete karer med masse humor og så rastløse at de knapt hadde tid til å vente på det neste taktslaget. Trioen McKeown, McMorrow og McGauhrin viser på «Cookies»at det ikke var tilfeldig. Sammen med produsent Bernard Butler fra Suede har de bygget et lydbilde gjennom en skarp og tidsriktig produksjon, samtidig som de har klart å beholde nok av liveenergien til å smitte lytteren med danselyst. Fjorårets byslagord Glasgow Smiles Better! er så visst gyldig fremdeles.

Karakter: 8 av 10