Ikke så magisk Harry Potter

Karakter: 6 av 10

Som vanlig er også denne produksjonen stort sett velfortalt. Og du blir neppe skuffet verken av effektene eller kulissene.

Skuespillerprestasjonene til Daniel Radcliffe (Potter), Michael Gambon (rektor Humlesnurr), Robbie Coltrane (Hagrid) og de andre er nok en gang svært overbevisende. Sammenlignet med den andre store eventyrfilm-serien, Ringenes herre, holder Potter-skuespillerne et ganske annet nivå.

Uffert overbeviser

Ikke minst overbeviser den mektige og usympatiske byråkraten Venke Dolorosa Uffert (Imelda Staunton) stort når hun kupper magiskolen Galtvort og trer et strengt regime over Potter & co. Parallellene til president Bush og hans nylig avgåtte kollega i Storbritannia ligger i bakgrunnen når striden om sannhet, kunnskap og makt tiltar.

Harry Potter selv er enda mørkere, sintere og mer innadvendt enn i de andre filmene, og lidelseshistorien hans blir tidvis for mektig i en ellers litt for tynn fortelling. Det blir mye fundering over tragediene i den unge trollmannens fortid og den skjebnetunge fremtiden, kjente problemstillinger vi har besøkt gang på gang før. Uten at det skjer så mye nytt.

Kjæresteri og kjempebror

Potters sinne ender i opprør når Magidepartementet og Galtvort braker sammen, og i kulissene lurer som alltid den onde verdensfienden Voldemort. Og som vanlig er det ikke lett å vite hvem som er venner og hvem som er fiender. Litt kjæresteri og en ukjent kjempe av en bror er også innbakt, uten at regissør David Yates har funnet rom for å utvikle noen av delene Bihistoriene blir dermed stående merkelig alene, nærmest tilfeldig kastet inn eller klippet ned i siste liten.

Det kommer minst to Harry Potter-filmer til (kanskje enda flere hvis J. K. Rowling lar seg overbevise til å skrive mer enn syv bøker). «Harry Potter og Føniksordenen» er grei underholdning og sikkert fantastisk for fansen.

Vi andre får håpe på en bedre avslutning på filmserien.

LES OGSÅ: Kan Internett redde Harry Potter?