I galskapens trygge favn

I galskapens trygge favn
I galskapens trygge favn

Med Tideland sender regissør Terry Gilliam Alice tilbake til Eventyrland - og denne gangen er kaninhullet mørkere enn noensinne.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Foto/Copyright: Arthaus

Artikkelen er levert av Film&Kino og skrevet av Geir Friestad.

Det stormer alltid rundt Terry Gilliam og filmene hans - det være seg før, under eller etter selve produksjonen. Eller alle tre. Han er på ingen måte alene om den slags, men han er utvilsomt den som er mest beryktet for det.

Feiden hans med Universals Sid Sheinberg over Brazil (1985) er legendarisk. Likeså The Man Who Killed Don Quixote - et prosjekt som bare så vidt kom seg over startstreken før det hele kollapset på spektakulært vis og i sakte film. Filminnspillingens katastrofale utvikling ble fanget gjennom kameraene til Keith Fulton og Louis Pepe, og kan gjenoppleves i den underholdende, men vonde dokumentaren Lost in La Mancha (2002).

Om det er opphetede uoverensstemmelser omkring budsjett, innhold eller spilletid, sentrale skuespillere som ødelegger helsa, eller naturkatastrofer som utraderer hele filmsettet - Terry Gilliam er din mann om det er spennende bakomfilmmateriale du er ute etter.

Hans forrige film var Brødrene Grimm (2005), og da de klippekåte Weinstein-brødrenes konstante krav om endeløse forandringer fikk den til å stå og stampe på stedet hvil, kastet Gilliam oppgitt hendene i været og satte like godt i gang med Tideland. Dette var mulig fordi det for en gangs skyld dreide seg om en heller liten, karakterdrevet historie, med få skuespillere, få locations og et beskjedent budsjett. Og ettersom dette var en uavhengig produksjon, fikk Gilliam for en stakket stund løpe fritt, uten hemmende studiotømmer på seg. «Terry Gilliam-forbannelsen» kræsjet selvfølgelig festen til slutt likevel - men mer om det senere.

DRØMMER OG GALSKAP

Om en skal trekke en rød tråd gjennom Gilliams filmer, og et øyeblikk se bort fra den åpenbare, visuelle virtuositeten de alle fremviser, er fantasi og galskap fellesnevnere som umiddelbart kommer til syne. De sentrale karakterene hans flykter eller reiser så godt som alltid til andre verdener - det være seg reelle eller fremfantaserte steder.

Mer enn en av karakterene hans har søkt tilflukt i galskapens trygge favn når virkeligheten har rast i grus rundt dem. («You bend so you don't break»). Tenk bare på Sam Lowrys luftige drømmer i Brazil, og hans endelige seier over byråkratiets tyranni til slutt - stillferdig gal og mentalt utenfor torturistens rekkevidde. Tenk på Parry (Robin Williams) i The Fisher King (1991). Fra nå av kan du også tenke på Jeliza-Rose og - for å være ærlig - flesteparten av de øvrige karakterene i Tideland.

Vesle Jeliza-Rose (spilt av en helt sensasjonelt god Jodelle Ferland) er en pliktoppfyllende og fantasifull niåring og datter av to kjærlige, men selvsentrerte og selvdestruktive foreldre. Far (Jeff Bridges) er den gamle rockeren - i praksis The Big Lebowskis The Dude degenerert til heroinjunkie - og mor (Jennifer Tilly) er et forspist vrak, like hektet på sjokolade som heroin.

Når moren tar overdose og dør, og det før knappe fem minutter av filmen har rullet forbi, dytter far og datter sine kofferter fulle av tilfeldige eiendeler og drar ut på landet, til bestemorens gamle hus - fars barndomshjem. Huset viser seg å være et forfallent og forlatt, Psycho-aktig bygg, tilfeldig plassert midt ute på en endeløs slette av gyllent, svaiende gress.

De nye omgivelsene holder ikke løftene om eventuelle forbedringer i livet til de to. Kort tid etter innflytting følger den gamle rockeren sin kone inn i overdosedøden, og med ett er Jeliza-Rose for alvor overlatt til seg selv. Ettersom dagene går, trekker hun seg stadig mer og mer inn i en fantasiverden - godt hjulpet av sine snakkende dukkehodevenner og den tilbakestående nabogutten Dickens (Brendan Fletcher) - mens far blir sittende steindød i lenestolen og fylle stuen med en økende stank av forråtnelse.

UTFORDRENDE OG KONTROVERSIELL

Mer enn noen tidligere Gilliam-film beveger Tideland seg farlig nær kanten av det akseptable. Den er voldsomt grotesk og mørk - Gilliam selv har beskrevet filmen som en krysning av Psycho og Alice i Eventyrland - og den plasserer en ung jente i en serie situasjoner som både har fått, og vil få flere publikummere til å steile i møte med dem. Dette er forståelige reaksjoner, men også frustrerende for Gilliam, som her retter en anklagende pekefinger mot medias konstante og ensidige fremstilling av barn som potensielle ofre for pedofile busemenn, som tilsynelatende lurer bak enhver busk.

Filmen er ment sett fra Jeliza-Roses synspunkt - førstepersonsperspektivet i boka den er adaptert fra gjør dette klart - et synspunkt som fremdeles er uskyldsrent og enda ikke fylt med en grunnleggende skepsis til verden. Her stilles det med andre ord krav til publikum, og en kan ikke uten videre avfeie dette som drøyt og langt over streken uten samtidig å avsløre seg selv som uvillig til å se verden med et åpent sinn.

Dette har selvfølgelig vist seg å være et stort problem i så godt som alle territorier hvor Gilliam har forsøkt å selge filmen. Den har bommet stort sett over alt (Japan, der kjernemålgruppen har vært jenter i tjueårene, er det store, positive unntaket).

Også her hjemme har alskens problemer gjort sitt til å forsinke Tidelands lansering kraftig, men nå er den altså endelig her. Og ettersom samtlige DVD-utgivelser av filmen rundt om i verden er kludret til («Terry Gilliam-forbannelsen» slår til igjen!), er det desto større grunn til å haste av gårde til nærmeste kino og se den i riktig format mens man kan.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Denne artikkelen er skrevet av ABC Nyheters samarbeidspartner Film&Kino.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus