Sympatisk skrikefant

«Disse stemmene kan ikke være menneskelige» og «Høres ut som et barn blir torturert» har blitt sagt om The Blood Brothers. Men vår prat med Johnny Whitney var veldig hyggelig. Og foregikk i normalt to

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

The Blood Brothers runder i år ti år som band. I hardcore-sjangeren er jo det en aldri så liten prestasjon i seg selv, men dette bandet har i løpet av denne tiden utviklet både seg selv og sjangeren ganske kraftig. Fra å låte ganske likt utallige andre hardcore-band på de første demoene, har bandet etter hvert skapt et ganske unikt uttrykk som de har perfeksjonert med de tre siste albumene sine. Når vi møter Johnny Whitney, en halvpart av vokalistene i bandet, avviser han at dette har vært et bevisst valg.

(Foto: Karina Rønning)(Foto: Karina Rønning)

- Det har vært en veldig gradvis og naturlig utvikling, forteller han.

- Vi begynte jo å spille sammen da vi gikk på high school. Da var vi veldig inspirert av tidlig hardcore og veldig bråkete band, som The Locust og Swing Kids. Etter hvert som vi har laget plater, har medlemmene blitt eldre og endret musikksmak.

- Vi har nok blitt mye mindre interessert i hardcore, og begynt å høre på mange andre typer musikk. Det påvirker naturligvis hvordan vi låter, for vi vil jo lage musikk som vi liker selv.

- Den eneste tydelige eller bevisste endringen var kanskje da jeg begynte å spille keyboard. Jeg hadde en stund hatt lyst til å bidra musikalsk i bandet ved siden av å synge, men det var liksom ikke rom for to gitarer i lydbildet vårt. Da en kamerat skulle selge keyboardet sitt, var det et lett valg.

Stress og såre struper

Keyboardet har blitt et kjennetegn i The Blood Brothers' sound, og har også fått selskap av et Wurlitzer-orgel. Spesielt på «Young Machetes» bidrar innslag av disse instrumentene til å gjøre musikken til The Blood Brothers til en unik blanding av hardcore og avant-pop.

Det mest definerende ved bandet er imidlertid dynamikken mellom de to vokalistene - Johnnys smått androgyne hyl og sang mot Jordan Blilies mer maskuline skrik.

- Hylinga mi er noe som oppsto da vi begynte å turnere og spille mye live, forteller Johnny med et helt normalt toneleie på stemmen.

- Men det der er en teknisk sak. Når jeg skriker, bruker jeg stemmen slik man virkelig ikke skal behandle den. Det kan ødelegge stemmen min for resten av livet, så jeg må være forsiktig. Spesielt på den siste turneen merket jeg at jeg måtte passe meg, for på «Young Machetes»-låtene er det mye mer clean synging som krever at stemmen er i god form.

- Men det fine med The Blood Brothers er at vi jobber i chunks og tar en del pauser, forklarer Whitney.

- Det siste året har vært et av de mest slitsomme i mitt liv, av personlige grunner. Når jeg i tillegg skal stå på scenen og skrike av full hals hver kveld og bare sove tre timer hver natt, blir det krevende. Så mellom turneene og innspillingene sørger vi for å ta gode pauser fra bandet.

Kreative sjeler

At bandet tar pauser betyr imidlertid neppe at medlemmene ligger på latsiden. Jordan Blilie har for eksempel spilt inn plate med bandet Head Wound City (med medlemmer fra The Locust og Yeah Yeah Yeahs). Johnny er kunstner og driver klesmerket Crystal City Clothing sammen med kona Amy, og har også spilt inn et album sammen med BBs trommis Mark Gajadhar, under navnet Neon Blonde.

Neon Blonde er jo synthbasert og ganske poppa, mens Head Wound City er mer brutalt og ligger nærmere The Locust. Kan man si at de to bandene gjenspeiler hva du og Jordan representerer i The Blood Brothers?

(Foto: Karina Rønning)(Foto: Karina Rønning)

- Jeg vet ikke helt, sier veganeren og knasker på en gulrot.

- Head Wound City oppsto fordi en gjeng kamerater hadde lyst til å spille inn en skikkelig thrashy og brutal plate, og de gjorde alt sammen på en uke. Det var ikke noe som oppsto fordi Jordan ikke følte han fikk nok hardcore eller metal i The Blood Brothers. Det var bare et artig prosjekt.

- Det samme gjelder delvis Neon Blonde. Etter «Crimes» [BBs fjerde album] bare fortsatte jeg å skrive låter, og oppdaget at en del av dem ikke passet i The Blood Brothers. I tillegg hadde jeg lyst til å prøve å skrive og spille alt på en plate selv, så det ble mitt eget lille eksperiment. Men jeg vet ikke om det er noe jeg kommer til å gjøre igjen.

- Jeg er ingen morbid person

I likhet med musikken, har også tekstene til The Blood Brothers utviklet seg og fått sin egen stil i løpet av bandets fem album. Generelt er de obskure; de kan stadig virke absurde og morbide, men det virker som det ligger en viss logikk i bunnen av dem. Låttitler som «Love Rhymes With Hideous Car Wreck», «Spit Shine Your Black Clouds», «Feed Me to the Forest» og «Six Nightmares at the Pinball Masquerade» kan gi en pekepinn på hva det dreier seg om.

- Når jeg skriver tekster, begynner det som regel med at jeg får en idé eller et bilde i hodet mitt, forklarer Johnny.

- Som regel er det noe helt generelt, som at jeg får lyst til å skrive en låt om en «Giant Swan» [den fantastiske avslutningslåta på «Young Machetes»]. På «Young Machetes» prøvde jeg å skrive så fritt som mulig, jeg ville ikke koble tekstene til noe spesifikt. Jeg ville at de skulle være så frie og spontane som mulig, at de nærmest skulle virke improviserte. Jeg skrev en hel masse tekst uten å ha noen låter eller rammeverk å gå ut fra. Deretter satte vi sammen bitene da vi begynte å jobbe med låtene.

- Når det gjelder det morbide, vet jeg ikke helt hvor det kommer fra... Når jeg ser tilbake på tekstene nå, er utvilsomt en del av dem morbide. Men jeg er egentlig ingen morbid person. Når jeg skriver prøver jeg bare å koble ut tankene mest mulig og la tekstene skrive seg selv. I stedet for å skrive tekster om kjente ting, prøver jeg å la underbevisstheten slippe til, og det ser ut til å funke.

- Hvis man vil, kan flere av tekstene deres tolkes som politiske. Er det meningen?

- I noen av tekstene, absolutt, svarer lysluggen.

- For eksempel «Lift the Veil, Kiss the Tank». I den sangen ville jeg skrive om hvordan krigen i Irak blir dresset opp - tilslørt - som noe edelt og heroisk som vil hjelpe det amerikanske folk og gjøre oss sterkere og bedre, mens realiteten er stikk motsatt.

- Men jeg har aldri klart å skrive tekster om spesifikke temaer, og det har jeg aldri hatt lyst til heller. Jeg tar heller utgangspunkt i noe spesifikt og prøver å gjøre det mer fargerikt og visuelt. På et punkt må du legge til litt kunst i teksten for å gjøre det interessant, du kan ikke bare skrive en utredning og synge den.

- Jeg mener, hvis du vil lese om politikk, les en bok av Noam Chomsky, ikke tekstene til et eller annet band!

Et band i stadig modning

The Blood Brothers har jobbet med flere ulike produsenter gjennom årene. På det siste albumet var det Fugazis Guy Picciotto som sto bak spakene, på «Burn, Piano Island, Burn» var det Ross Robinson (produsent for bl.a. At the Drive-In, Sepultura og Slipknot) og de to første albumene ble produsert av Matt Bayles (bl.a. Mastodon, Isis). Ifølge Johnny har alle innspillingene vært forskjellige opplevelser. Ikke uventet ser han imidlertid på legendariske «Burn, Piano Island, Burn» som noe spesielt.

- Den plata markerte et skille for oss, sier han.

- Det var den første gangen vi hadde mer enn fem dager på oss til å spille inn plata, og det var på den tiden vi bestemte oss for å satse på The Blood Brothers på fulltid. Før det hadde jo alle i bandet jobba eller gått på skole og hatt andre band. The Blood Brothers hadde bare vært noe vi holdt på med ved siden av andre ting.

- På «Burn, Piano Island, Burn» prøvde vi virkelig å lage de beste sangene vi kunne, i den stilen vi hadde da. Vi var veldig fornøyd med hvordan vi låt, og ville lage et album som etablerte oss som band. Så vi la ned mye arbeid i den.

- Når det gjelder produksjonen, har det vært stor forskjell mellom produsentene vi har brukt, sier Johnny.

- Men vi har også endret oss ganske kraftig som band. Jeg syns nesten ikke du kan dømme Matt Bayles for hvordan vi låter på de to første platene - vi var bare guttunger da, og vi hadde bare en uke å lage album på. Jeg er sikker på at det er masser av ting Matt ville gjort for å få oss til å låte bedre, men vi hadde rett og slett verken tid eller ressurser til det.

- Jobbinga med «Burn, Piano Island, Burn» og «Young Machetes» kan du til en viss grad sammenligne, selv om vi er mye mer erfarne nå enn vi var da. Ross Robinson og Guy Picciotto er som natt og dag. Ross jobbet hardt, og prøvde virkelig å komme inn i hodet på oss. Han spurte meg konstant om tekstene, og i alle vokalinnspillingene prøvde han å få meg til å personifisere tekstene eller gå inn i stemningen jeg var i da jeg skrev dem. Det funka egentlig ikke så bra for meg, siden jeg vanligvis ikke skriver tekster ut fra egne erfaringer eller om privatlivet mitt.

- Å jobbe med Guy var noe helt annet. Han er en utrolig hyggelig og jordnær fyr, og det var en veldig avslappet stemning hele veien. Men han har absolutt sine meninger også, og det er vanskelig ikke å høre på dem.

- Det er jo frontmannen i Fugazi vi snakker om! sier Johnny Whitney, tilsynelatende indifferent til at The Blood Brothers om 10 år trolig er like legendariske som Fugazi er i dag.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus