Musikk med gullkanter
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
The Afghan Whigs: «Unbreakable (A Retrospective 1990-2006)»
I 2001 knøt guttene i The Afghan Whigs skolissene og gikk i hver sin retning. Og nå har samleskiva «Unbreakable (A Retrospective 1990-2006)» endelig landet. En dokumentasjon som får meg til å stå i givakt. «Unbreakable» er en så formidabel maktdemonstrasjon at selv gamle militærnektere retter opp ryggen når disse låtene marsjerer forbi.
Who the fuck is Greg Dulli? Jo, det skal jeg fortelle deg. Dulli var vokalist, gitarist og låtskriver i det som en gang var et av musikkindustriens mest spennende band, Afghan Whighs. Bandet som i 1990 for alvor braste inn på indierscenen med albumet «Up in It» og låta «Retarded». Deretter fulgte «Congregation», «Gentlemen» og «Black Love» før bandet satte sluttstrek med «1965».
Afghan Whigs musikk er en mystisk blanding av soul, grønsj, rock, funk og blues. Sexy, aggresiv og energisk, men også svartmalt og innadvendt. Tekstene er definitivt ikke skrevet av et boyband med ambisjoner om å toppe salgslistene. Monstrene lurer nemlig i kriker og kroker og spretter frem og biter deg i skinnleggen når du minst aner det. Liker du band som Hüsker Du, Replacements, Pixies og Lemonheads, er det bare å sette seg godt til rette og ta av med gutta fra Ohio.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenAkkurat nå er det «Crazy», «66», «Uptown Again», «Gentleman», «John The Baptist» og «Fade Away» for alle penga. Men neste uke plukker jeg med letthet frem nye låter fra et band som fortjener din oppmerksomhet i en tabloidisert og kjedelig verden, der alt for mange kjøper den skiva som til en hver tid har flest reklamespotter på TV3.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenKarakter: 9 av 10
Robert Forster - Grant McLennan: «Intermission (the best of the solo recordings 1990-1997)
Da Robert Forsters kompanjong i Go-Betweens, Grant McLennan, døde i mai i fjor, sukket verden tungt. Ikke bare var en popsnekker av ypperste klasse borte. Go-Betweens, som har gitt oss fantastiske album som «Liberty Belle and the Black Diamond Express» og «16 Lovers Lane», var også historie.
Da Go-Betweens (les: Forster og McLennan) ble gjenforent i 2000 smilte verden bredt. Likevel; at Forster og McLellan brukte tiden godt etter oppbruddet i 1989 hersker det ingen tvil om. For på «Intermission» strømmer det på med overjordiske låter fra en tilsynelatende uuttømmelig kilde. Gammelt nytt for gamle fans, ja vel, men like fullt en viktig dokumentasjon for horden av musikkelskere som verken har hørt om Go-Betwens eller Forster/McLennan.
Artikkelen fortsetter under annonsenForster/McLennan har blitt tildelt en cd hver; noe av det siste Grant McLennan gjorde her på jorden var faktisk å plukke ut låtene til «Intermission». Og hvilke låter! McLennans utvalgte er utvilsomt den fineste samlingen sanger jeg har hørt på svært, svært lenge. Følsomt, vakkert og uhyre melodiøst. Ikke ulikt band som Beatles, Squeeze og Triffids. Sammenlignet med McLennan, er Robert Forster bidrag langt mindre tilgjengelig. Mer Velvet Underground, Jonathan Richman og Mental As Anything enn Beatles, om du vil. Men det kan vi leve med, ikke sant?
Intermission er verdt sin vekt i gull, og derfor et must om du ikke allerede har soloskivene til Forster/McLennan. Særlig McLennans låter fortjener å nå et større publikum. Akkurat som bandet han spilte i, The Go-Betweens.
