Tør ikke vende hjem etter år på flukt

Tør ikke vende hjem etter år på flukt
Tør ikke vende hjem etter år på flukt
Artikkelen fortsetter under annonsen

2. januar 2002 startet et mareritt som ennå ikke er over for Rosine Kouamé Amena. Da inntok opprørere hjembyen hennes Vavoua i Elfenbenskysten og tvang henne på flukt.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Foto:
Da opprørere i Elfenbenskysten i 2002 tok over plantasjen hvor Rosine Kouamé Amena og mannen hennes Denis Kouassi Kouamé jobbet, måtte de flykte til millionbyen Abidjan sammen med de åtte barna sine. I dag bor de fortsatt i slummen i bydelen Abobo. Foto: Kristian Skårdalsmo / SCANPIX

Abidjan (NTB-Kristian Skårdalsmo): Ryktene om kamper i nærområdet førte til at Amena, mannen Denis Kouassi Kouamé og de åtte barna deres ikke torde å bli værende.

- Opprørerne tok plantasjen hvor vi arbeidet, og vi skjønte at vi måtte flykte, forteller hun til NTB.

- Vi fikk ikke med oss noe annet enn de klærne vi hadde på oss, og vi gikk barføtt i seks dager før vi kom til Daloa. Underveis sov vi i skogen, sier kvinnen.

Til tross for fredsavtalen i Elfenbenskysten tør ikke Amena og familien hennes å vende tilbake til kakaoplantasjen sin av frykt for å bli drept. Nå bor de to og mange av de åtte barna i et lite treskur med blikktak i den fattige bydelen Abobo Dakoui i Elfenbenskystens største by Abidjan.

Angrepet mot statsminister Guillaume Soros fly sist fredag viser hvor ustabil situasjonen i Elfenbenskysten fortsatt er. Soro slapp uskadd fra hendelsen, men tre mennesker ble drept.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Flyktet med fire barn

Som følge av borgerkrigen i 2002-2003 har flere hundre tusen andre lidd samme skjebne som familien til Amena. Noen kvartal bortenfor bor Melannie Kouadio Affoué. Hun ble tvunget på flukt da opprørere inntok landsbyen Duékoué vest i Elfenbenskysten i 2002. Etter fem år uten inntekt har hun knapt nok penger til å holde seg i live.

- Jeg så angriperne komme og overta avlingen, sier hun til NTB og viser fram skuret hvor hun bor, sover og lager mat.

Sammen med de fire barna sine flyktet hun fra hjembyen. En av sønnene forsørget henne, men han er havnet i fengsel. Nå er det en datter som er frisør, som sørger for at hun overlever.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Vil tilbake

Selv om familien til Amena ikke har noen inntekt, må de betale 6.000 franc, drøyt 70 kroner, i måneden i husleie. En bøtte vann koster 25 franc og strømmen koster dem 2.000 franc i måneden.

Utenfor skuret flyter gjørme og søppel forbi. Nå i regntiden skylles bakken vekk når vannet kommer strømmende. De har ikke jobb og aner ikke når de kan vende tilbake til hjembyen Vavoua sentralt vest i landet.

- Jeg har vært tilbake på plantasjen vår, men tør ikke å flytte tilbake. Jeg ble truet på livet. Krigen er ikke over, og opprørerne har ikke lagt ned våpnene, de må avvæpnes før vi kan dra tilbake, sier Denis Kouassi Kouamé med knapt hørbar stemme.

Han ser fram til å komme tilbake til hjembyen, men tør ikke tenke på når det kan skje.

- Vi har ingen penger, men vi kan ikke bli her for vi har ikke mat, sier han.

Kouamé har hørt om fredsavtalen, men vil vente på avvæpningen før han eventuelt reiser hjem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forsinkelse

Avvæpning er sentralt punkt i fredsprosessen som opprørerne fra nord og regjeringen undertegnet i mars. Men fremgangen i prosessen har vært svært langsom, og valg er flere ganger blitt utsatt. Viljen og evnen til å legge stridighetene bak seg har vært fraværende i begge leirer.

Ifølge Flyktninghjelpen og FN er det omkring 700.000 internt fordrevne i Elfenbenskysten. Tallet kan være langt høyere, men også lavere. Flyktninghjelpen har bidratt til å beskytte noen av dem. (©NTB)