Når uhyret våkner

Når uhyret våkner
Når uhyret våkner

Det sørkoreanske monsterdramaet The Host er den mest uforutsigbare, komplekse og tankevekkende underholdningsfilmen som har sett kinoens mørke på lang tid.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Foto/Copyright: Arthaus

Tekst: Film&Kino

Artikkelen er levert av Film&Kino og skrevet av Ulrik Eriksen.

4 klassiske monsterfilmer

King Kong (1933)

Regi: Ernest B. Schoedsack og Merian C. Cooper

Monsteret riktignok amok, men først og fremst er det menneskehetens forfengelighet og hybris som ikke kjenner noen grenser.

Gojira (1954)

Regi: Ishirô Honda

Til tross for billige spesialeffekter og en bråte med tullete oppfølgere: den originale Godzilla-filmen holder seg oppsiktsvekkende godt.

2001 (1968)

Regi: Stanley Kubrick

HAL er noe så sjeldent som et intelligent og høflig monster. Men i all sin fabrikkerthet er det også det mest kaldblodige og brutale. Et Frankenstein-monster for det 21. århundre.

Alien (1979)

Regi: Ridley Scott

Kombinasjonen av et nådeløst, slimete beist og en gruppe astronauter isolert i et ugjestmildt verdensrom skapte det som kanskje er tidenes skumleste film.

Det hele begynner rolig og dagligdags. Familien i handlingens sentrum driver en kiosk ved elvebredden i Seoul. Vår mann Gang-du er en søvnig slacker med et stort hjerte for sin datter Hyun-seo, og desto mindre hode for alt annet. Hans bror er en pliktoppfyllende, men arbeidsledig akademiker og søsteren en bueskytter uten seire. Sammen med den konfliktskye og underdanige faren utgjør de en dysfunksjonell gruppe verdig en plass i folkevognsbussen i Little Miss Sunshine.

OPP FRA DYPET

Inn i livet til denne intetanende familien tramper bokstavelig talt uhyret fra dypet av Han-elven, og det i en av de mest spektakulære og rytmisk velkomponerte scenene jeg noen gang har sett på film. En underlig skapning skimtes ute i elven, og på samme måte som i Haisommer utnytter Bong til det ytterste det nifse ved skapninger som lurer rett under vannoverflaten.

Skuelystne stimler til elvebredden, og plutselig bykser den 10 meter lange og skrekkelig grasiøse skapningen opp på land, og setter i gang en nedslakting av bibelske proporsjoner. I en effektiv scene, som er talende for Bongs oppfinnsomhet, tar Gang-du tak i ermet til datteren sin for å redde henne unna bare for å oppdage at armen tilhører en annen. I stedet for farens trygge favn får Hyen-seo uhyrets hale slynget rundt seg før hun blir dratt ut i elva, med familien som hjelpeløse vitner.

Til tross for sitt groteske og medievennlige utseende får ikke monsteret lov til å dominere The Host. I stedet fokuserer Bong på familiens kamp for å finne igjen datteren i familien. Det er et lykkelig valg, i og med at denne familien inneholder langt mer grunnlag for involverende dramatikk enn det mer dunkle sjelelivet til en mutasjon som livnærer seg på menneskekjøtt.

SPARK TIL USA

Mens femtitallets mange amerikanske og japanske monsterfilmer hadde uhyrer som ofte var født ut av atomsopper, er det muterte sjøuhyret i The Host unnfanget av en uhellig allianse av amerikansk militært herredømme og økologisk arroganse.

Mutasjonen er resultat av et større giftutslipp i Han-elven fra en amerikansk militærbase, og den mektige amerikanske tilstedeværelsen i Sør-Korea siden Korea-krigen har tydeligvis satt sine spor i 37-årige Bong Joon-hos sinn. Med døve ører for innsigelser bedriver amerikanske myndigheter i filmen den samme kompetente krisehåndteringen de har blitt berømt for i Irak og New Orléans.

Og som i alle monsterfilmer med ambisjoner handler The Host vel så mye om menneskenes reaksjon på monsteret som monsteret i seg selv. For hva er egentlig farligst? Monsteret eller massehysteriet og den uvettige responsen fra myndighetene?

I filmen frykter man for at beistet er bærer av en ny type farlig virus og innfører radikale tiltak for å hanskes med det. Men det er ikke en sykdomsepidemi som sprer seg i den koreanske hovedstaden. Det er mistenksomhet, frykt og en aksept hos befolkningen for ekstreme tiltak fra myndighetenes side. Det er ikke vanskelig å lese både SARS-hysteri og Vestens terrorkrig inn i Bongs sammensatte film.

EN SALIG BLANDING

Det virker som om Bong fryder seg når han kan blande så mange teknikker, genre, sinnelag og stemninger som mulig. Han hopper fra komedie til tragedie – via action og horror – og tilbake igjen så raskt at man nesten ikke rekker å oppfatte det. På magisk vis klarer han å ikke la de motstridende følelsene slå hverandre i hjel.

I en smertefull scene der familien sørger over det trolige tapet av den yngste jenta i familien, legger Bong inn komiske slapstickelementer i stedet for en sentimentaliserende grafsing i sorgen. Bak all den ektefølte smerten er det umulig ikke å dra på smilebåndet av en familie som ikke klarer å bestemme seg for om de skal slåss eller klemme hverandre mens de ruller rundt på gulvet. Og bare for å poengtere sin sans for slike urene scener introduserer Bong mediesatire på toppen av det hele når sensasjonskåte paparazzier kaster seg over den fortvilte familien med kameraene sine.

ANARKISTISK UNDERTONE

Som i Bongs intense seriemorderfilm Memories of a Murder (2003) – der politiet blir latterliggjort på urovekkende vis – har også The Host en anarkistisk undertone. Koreaneren har en tydelig skepsis til alt som smaker av autoriteter.

I The Host er politi og offentlige myndigheter korrupte, korttenkte, overgripende og i lomma på amerikanerne. Slike gjennomgående uflatterende skildringer kunne fort tippet over i overdreven fingerpeking, men Bong vet å levere kritikken med et glimt i øyet. I en scene skal for eksempel en representant for myndighetene informere om nye strenge karanteneregler. I stedet for å fokusere på de totalitære aspektene ved ordren konsentrerer Bong seg om autoritetsfigurens febrilske forsøk på å opprettholde myndighet mens han snubler rundt i sin latterlige fremtoning: fanget og utilpass i en stiv og upraktisk overlevelsesdrakt.

Er så Bong Joon-ho den komplette regissør? Han har i hvert fall Spielbergs evne til dynamikk og til å benytte seg av alle de filmtriksene som finnes i boka, men styrer unna amerikanerens sentimentalisering og behov for en ordnende og pyntelig slutt. Han minner om Tarkovskij i sin slående bildebruk og rolige ettertenksomhet. Den sviende satiren er Altman verdig, og hans skildringer av mellommenneskelige relasjoner har nærmest noe Bergmansk over seg. Hvis den koreanske regissøren sitter på noen svakheter, skjuler han dem godt.

..................................................................................................................

Denne artikkelen er skrevet av ABC Nyheters samarbeidspartner Film&Kino.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus