Giga-avslutning på Hove

Avslutningskvelden på en uke i regn, sol, store ungdomskull og enormt mye bra musikk, ble toppet lørdag kveld av My Chemical Romance, som per i dag er verdens største band for den nye generasjonen roc

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gerard Way og hans My Chemical Romance var det siste bandet som spilte på hovedscenen under årets Hovefestival.Gerard Way og hans My Chemical Romance var det siste bandet som spilte på hovedscenen under årets Hovefestival.

Hele festivalområdet ble i løpet av lørdagen innvadert av unge emokids, etter at hiphoperne og metalfolka hadde dominert i dagene forut. Emoene tilhører definitivt det yngste alderssegmentet av de tre grupperingene, men skiller seg også ut fordi de ikke er like endimmensjonalt harde og tøffe.

Sånn sett har de vidreført sider ved depperocken tidlig på 80-tallet, men også fått mye tyyn for å gitt begrepet selvskading et ansikt. Denne gangen hadde imidlertid de en annen agenda, å la seg rive med av 'What-else-ya-got-emo'-bandet som MCR i et klart øyeblikk definerte seg selv som.

Selv om My Chemical Romance fikk sitt internasjonale gjennombrudd allerede for tre år siden med Three Cheers For Sweet Revenge, er det med The Black Parade fra i fjor grunnlaget for den massive oppslutningen rundt bandets Hovebesøk ble lagt. Og ikke minst gjennom hitsene 'Famous Last Words', 'I Don't Love You', 'Teenagers', og ikke minst 'Welcome To The Black Parade', alle fra det siste albumet.

I det hovedattraksjonene entret podiet hersket det nemlig fullstendig Beatles-tilstander foran scenen. ungjentene hylte seg i såre både her og der, og hadde laget plakater med påskrift som 'My Chemical Romance Forever' og 'Homophobia is Gay'.

Begge foto> Trygve MathiesenBegge foto> Trygve Mathiesen

Det måtte ha vært bortimot 15000 mennesker på sletta, iallefall virket det fullere enn på noen av de foregående konsertene tidligere i uka. Folk veiver med armene langt bak miksepulten midt på sletta, så dette var sommerens massemobilisering! Ironisk nok kommer fleste av disse utrolig dedikerte emokidsa kommer likevel om få år til å sitte pent dandert i sin lille enebolig når de ikke luker ugress i hagen, selv om de lørdag kveld definerer seg selv som selve ugresset.

Bandet fra New Jersey blandet det beste av amerikansk hardcore- og kortbuksepunk med heavyballade-tradisjoner gjennom storslagne og fengende allsangrefrenger i teatralske og dramatiske arrangementer. Innimellom drar de opp låtene med piano som balladeintro, for så å trekke over i en ny type heavyretorikk uten å bli det minste puddel-aktig. Og det meste av æren for det tilfaller vakre og skjøre vokalist Gerard Way!

Han leker, smiler, prater og improviserer på toppen av kompet (når han ikke synger eller gråter), har stålkontroll i manøvringen gjennom de er så voldsomme i arrangementene, som er like storslagne som Queen eller Guns'n Roses. Men dette er ikke machorock, dette er egentlig ikke for mainstreampublikummet i det hele tatt, men for emopublikummet. Derfor bryr Gerard seg også bare om kjernepblikummet som han hyller:

– You're such a beautiful gothen people!

Bandet låt utrolig tent, tett, disiplinert og gira. Lekende improviserte Gerard Way hele tiden – iført militærboots, de andre i bandet var kledd i amerikanske converse – og la inn føringer og kommandoer til publikum midt inne i låtene. Det er vel verdens største og hotteste band for den nye generasjonen, og det var derfor utrolig for Hove å få dem hit. En begivenhet!

Singlelåtene til My Chemical Romance er emokidsens bibel, og 'Welcome To The Black Parade' er selve Fader Vår! Jentene på første rad gråter på storskjermen ved siden av scenen. Dette bandet er alt, Gerard er befrieren – og forløseren for alle emokids! Your memory will carry on, carry on!

9 av 10 poeng

Personvernpolicy