Marisha Pessl: Utvalgte emner i katastrofefysikk (Gyldendal 2007, 656 sider, omsett av Vibeke Saugestad)Masete debutroman

Artikkelen fortsetter under annonsen

God, om enn litt trøyttande ferieunderhaldning.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

The New York Times kåra Marisha Pessls «Utvalgte emner i katastrofefysikk» til ei av årets ti beste bøker då ho kom ut i fjor. Forståeleg nok, då det nærmast er umogleg å ikkje bli blenda av Pessls forteljing. Det som imponerer aller mest, er at ho i det heile tatt har orka å skrive ho. Å få i stand det flettverket av litterære referansar som boka er full av, må ha tatt tid.

Bleik kopi

Romanen er ei blanding av ein psykologisk thriller, ein utviklingsroman (Blues leiting etter «seg sjølv») og ei typisk high school-forteljing om tenåringskjærleik og vennskap.

Eg-forteljaren er den intellektuelt overmodne Blue van Meer. Ho bur saman med far sin, ein anerkjent, karismatisk og kvinnebedårande professor i statsvitskap. Dei to har aldri budd lenger enn nokre få månader på kvar stad, før dei har sete seg i Volvoen og køyrd vidare til neste by. Då Blue skal ta fatt på sitt siste og avgjerande high school-år, avgjer far at dei skal slå seg ned i ein liten by i North Carolina, der dottera skal bli stjerneelev ved tradisjonsrike St. Gallaway school. Men Blue blir dradd inn i kretsen til den mystiske filmlæraren Hannah Schneider og hennar unge tilbedarar, og får snart andre ting å tenkje på enn lekser.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Pessls roman har blitt samanlikna med Donna Tarrts meisterlege «Den hemmelige historien». Det er fleire likskapstrekk, som den brokete forsamlinga av smarte, sære ungdommar som finn saman, miljøet og den snikande uhyggjekjensla. Men Pessls forteljing er ei bleik etterlikning. Trass enkelte originale grep, som bruk av illustrasjonar og litterære referansar, blir dette aldri anna noko anna enn ei historie som er kjedelegare og dårlegare fortalt enn Donna Tartts.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Masete og pinleg

Det leikande, springande språket framstår i byrjinga av romanen som friskt og levande, men etter kvart glir det over i det masete, utmattande og pinlege. Kvar einaste observasjon Blue gjer seg, fører til dei merkelegaste assosiasjonar, som kan verke søkte og påklistra. Den enorme mengda med referansar verkar også etter kort tid ganske meiningslaus, og denne lesaren valde å hoppe elegant bukk over dei fleste av dei. Sjølvsagt ligg det ei meining bak, dei seier noko om hovudpersonen Blue, hennar måte å oppfatte verda på, som intellektuell. Blue er ein systematikar, ein betraktar. Fleire gonger samanliknar ho seg sjølv med Jane Goodall, som i årevis observerte sjimpansane i Afrikas jungel. Men uansett, det blir for mykje, for masete.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det skortar også på karakterteikninga. Blue sjølv, far hennar og til dels også Hannah Schneider, er komplekse og interessevekkjande karakterar. Men vennene til Blue blir ingenting anna enn staffasje, pappfigurar, typar tillagt kvar sine eigenskapar. Det blir for enkelt.

Mystisk

Trass i svakheitene, framstår denne boka likevel som ein pageturner. Årsaka er mysteriet Hannah Scneider. For kven er denne vakre, sære kvinna, som spinner ein slik aura av mystikk og sjarme rundt seg sjølv? Kva er det ho skjuler?

Nok en gang var det som om Hannah ikke hørte. «Det siste vi snakket om, var krysantemumer,» sa hun til duken.
Mørket i de vifteformede vinduene hadde beroliget rommet og gullstolene og tapetet med de franske liljene, ja, til og med den fornemme lysekornen slappet av litt, som en familie som endelig blir kvitt en fin gjest og kan skvise stolputene, spise med fingrene og ta av seg de stive, ukomfortable skoene. Fyren ved pianoet spilte «Why Can't a Woman Be More Like a Man», som tilfeldigvis var en av pappas yndlingsmelodier.
«Noen mennesker er følsomme og skjøre som sommerfugler, og da er det ditt ansvar for å unngå å ødelegge dem», fortsatte hun. «Bare fordi du
kan.»
Nå stirret hun på
meg igjen, og bitte små lysreflekser danset i øynene hennes.

Blue nøstar gradvis opp løyndommane, som viser seg å strekkje seg inn i hennar eigen familie. Kven snakkar sant, kven kan ho stole på?

Boka er underhaldande, tidvis frykteleg spennande og medrivande, og ikkje spesielt tungfordøyeleg. Fin for lange, late feriedagar.

Karakter: 5 av 10