Lyttelua 17,5

Her er årets beste plater så langt.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter gårsdagens voldsomme dragkamp har Lyttelua endelig klart å kåre årets beste skiver så langt. Her er resultatet parret med noen subtile og lekfulle Lue-glimt. Opplev også de sublime listene som danner grunnlaget for kåringen her.

Årets tre beste nyutgivelser:

1. Dinosaur Jr. - Beyond


Øyvind Moen (Lyttelua 6):

Mascis og Barlow har satt «S» foran seg selv og blitt til skranglefantene igjen. Gæmlisen i meg sier at «Beyond» er den beste de har laget noensinne og bruker hedersbetegnelser som tidløs, førsteklasses gitararbeid og ditto dynamikk uten å blunke. I salg 30/4.

Fredrik Tingstad (Lyttelua 8):

Gitarsoloen står ikke spesielt høyt i kurs om dagen, men en som slett ikke trenger «å følge med i tiden» er jo indienissefaren J. Mascis. Han er aktuell med comebackplate med bandet sitt Dinosaur Jr, og Mascis er jo ikke akkurat redd for å dra en solo. På «Beyond» gjør han det ofte og lenge, akkurat som i 1989 og på Øya for et par år siden. Digg.

Espen A. Amundsen (Lyttelua 8):

Tre sprang senere befant jeg meg på den lokale kaffebaren der Lyttelua beveget seg i takt med Dinosaur Jrs kraftfulle og fengende rock. Fy pokker så bra, tenkte jeg idet espressoen med tre teskjeer sukker traff hjernen som et ekspresstog. Akkurat som syklisten som brakte inn i bordet mitt med to unger på styret. Og der satt jeg med pesto i nakken, kaffe på fanget og en skrikende unge med en bleie på 10 kilo over venstre skulder, lyttende til det som kan vise seg å bli en farlig utfordrer når årets 20 beste album skal kåres. Ikke gæernt, tenkte jeg idet den lokale politimannen stirret i vanntro på lua som hoppet opp og ned. Ikke gæernt.

2. Wilco - Sky Blue Sky


Øyvind Moen (Lyttelua 5):

Lyttelua 1-4 minner til tider om Flåklypa Tidende, der leserbrev ofte ble besvart og nye leserbrev kommenterte dette igjen i de samme utgavene. Nå skjer det igjen. Påskens førsteprioritet for undertegnede ser nemlig ut til å endre seg i det tonene fra Wilcos nye fyller lyttelua for første gang. Inntrykket etter ti minutters lytting er mer pop og Dire Straits enn støy og Sonic Youth. Følg denne spalten for ukentlige rapporter om årets mest imøtesette utgivelse. I salg 14/5.

Øyvind Moen (Lyttelua 6):

Med over ti spillinger er dette den mest spilte plata siden forrige gang. Det låter fortsatt feiende flott, men den nærmest euforiske tilstanden fra det første møtet med plata i «Lyttelua 5» har dempet seg noe. En og annen middelmådig låt har sneket seg inn, nesten ubemerket. «Shake It Off" kunne, og vil i vår digitale hverdag, med hell vært utelatt fra det ferdige produktet. Tamt venstrehåndsarbeid fra 00-tallets beste band(?), for å sitere en lytteluebærer som er kjent for å få mer ut av hendene sine enn som så. I den andre enden av inntrykk etter en ukes lytting er det heldigvis plass til mange øyeblikk som er alt annet enn venstrehåndsarbeid. Noen enkeltlåter, ja visst, men først og fremst de mange gubbete partiene med gitarspill som Jeff Baxter. Minner ganske mye om Tweedy-sideprosjektet Loose Fur. Spe på med noen dempede countrynumre med tekster så gode at du vil de skal treffe, og du har «Sky Blue Sky» før release 14/5.

Øyvind Moen (Lyttelua 7):

Skuffelsen over et par av platas middelmådige spor har igjen druknet i gleden av å høre det nye medlemmet Nels Cline med gitaren. Med bakgrunn fra jazz og avantgarde tilfører han Wilco et element du ikke visste de manglet før han fylte gamle låter med nye partier på livealbumet «Kicking Television». Subtilt og nødvendig for at plata fortsatt vil få spilletid når den skikkelige utgaven er i salg 14.mai.

Fredrik Tingstad (Lyttelua 8):

På Wilcos «Sky Blue Sky» er det også mye fint gitarplukk, dog av det mer neddempede slaget. Jeff Tweedy er selvfølgelig hovedpersonen, undergangsstemningen fra de siste par albumene har sluppet taket til fordel for mer klassisk, konvensjonell og moden låtskrivning. Alt dette er jo vel og bra og litte grann gørr, men så var det denne gitaren da... Cirka to minutter ut i første låt sjekker gitarist Nels Clime inn med varme jazzlicks, som svært så effektivt satte kloa i meg. Et annet høydepunkt er «Impossible Germany», hvor Climes solospill dominerer det meste av låten. Det er en lang, vakker og svært spennende passasje som mot slutten får selskap av et griselekkert og elegant Thin Lizzy-riff. Toppstoff, dette.

Øyvind Moen (Lyttelua 9):

Tilbake i spiller og Lyttelue etter en liten pause forrige uke. Det hadde den godt av. «Sky Blue Sky» er ikke like vanskelig tilgjengelig som de to-tre nærmest foregående utgivelsene. Dette forlenger nødvendigvis ikke levetiden, mange «vanskelige» skiver mister det spennende ved seg når koden er knekt og mange i utgangspunktet «enkle» skiver åpenbarer sterke øyeblikk ved repeterende spillerunder. Den siste plata til Tweedys sideprosjekt Loose Fur er et godt eksempel på sistnevnte skiveart. En ukes pause fra «Sky Blue Sky» hjalp i form av senkede skuldre og renskede øreganger, men likevel er ikke låtmaterialet godt nok til at de svakeste låtene på albumet fortsatt klistrer seg i Lyttelua etter tredve-førti gjennomlyttinger.

Tom Skjeklesæther (Lyttelua 13):

Akkurat da man trodde at Wilco skulle eksperimentere seg over sidelinjen, lister de seg innpå med et utsøkt folkcountry-album, med sterke islett av sør-stats-style gitarduellering. Jeff Tweedy er ikke lett å bli klok på, men her gjør han det til en nytelse å gjøre forsøket.

Kenneth Jønsson (Lyttelua 14):

Wilcos nye skive «Sky Blue Sky» er et udiskutabelt mesterverk, den perfekte sommerskive og helt sikkert nevnt til det kjedsommelige i tidligere utgaver av Lyttelua. Det er bare en låt jeg ikke helt får taket på, og som bryter den perfekte raden av nye perler fra Jeff Tweedys hånd, den lett irriterende «Shake It Off».

Den burde nok absolutt vært byttet ut med «One True Vine»; en låt fra «Sky Blue Sky» innspillingen som er å finne på nettet og skal benyttes som b-side. Låta er kort, nydelig og - etter to-tre gjennomlyttinger - helt obligatorisk i Lyttelua. Jeg byttet i hvert fall ut «Shake It Off» med «One True Vine» på mp3-spilleren min, og med ett ble «Sky Blue Sky» enda mer perfekt.

3. The Shins - Wincing the Night Away


Espen A. Amundsen ( utdrag anmeldelse ABC Nyheter 26.01.07):

Amerikanske The Shins er definitivt noen musikalske våghalser. For etter suksessen med «Chutes Too Narrow» hopper bandet bukk over gamle bragder og lander i et for dem hittil ukjent landskap. Som musikalske askeladder titter de lenger enn langt og kortere enn kort. Og gang på gang finner de gull og grønne skoger. Aller helst ved hjelp av synth og elektroniske hjelpemidler. Hele tiden plystrende på melodier av en annen (og ganske sikkert bedre) verden. [...]

«Wincing the Night Away» er et lekent album som hele tiden eksperimenterer og utforsker bigtime i den store musikalske jungelen. Klassisk pop med røtter i band som The Beatles og The Beach Boys blandes med hip-hop, elektronica og britisk musikk fra 80-tallet. Eller for den saks skyld The Postal Service eller Beck. Resultatet er uimotståelig og sjarmerende popmusikk som tillater melodiene å snuse seg frem til trær og lyktestolper du ikke ante fantes. Likte du My Morning Jackets musikalske forvandling på «Z», liker du garantert «Wincing the Night Away», som slår knockout på 97 prosent av konkurrentene sine. For stort bedre enn dette blir det ikke. Basta!

Årets tre beste reutgivelser:

1. Jim Ford - The Sounds of Our Time


Espen A. Amundsen (Lyttelua 11):

Jo da, den lunefulle lille kødden av ei lue spiser fremdeles Troika. Men humøret er tilbake på topp. Lua har nemlig vært i skikkelig lytteform hele uka.

Mandag: En flott lyttedag der Jim Fords «The Sound Of Our Time» fikk fritt spillerom (subtil, jeg?). Fantastisk? Nei, nei, ikke sterkt nok! Jævlig fantastisk bra? Nei, nei, nei ... Sublimt? Jojo, men likevel..... Årets beste nyutgivelse? Ja, helt korrekt!

Tenk deg at The Band, Van Morrison, Nick Lowe og Sly Stone tar bomba samtidig fra 5-metern for så å lage prompebobler idet sola går ned. Sjeldent vakkert, ikke sant? Les Øyvinds utmerkede anmeldelse her.

Øyvind Moen (Lyttelua 11):

Jim Ford-plata «Harlan County» og de femten bonussporene har satt varig preg på Lyttelua. Den eneste måten å få Ford ut av spilleren på var å spille spor åtte på Nick Lowes solodebut «Jesus Of Cool». Å skrive noe mer fornuftig om Jim Ford får det være opp til Akersgata å gjøre, gjerne som et eget søndagsbilag.

Tom Skjeklesæther (Lyttelua 13):

Var ikke klar over at CD-eksemplaret mitt av Jim Fords eneste album, «Harland County» (utgitt 1969) var verdt klart mer enn en håndfull dollar på samlermarkedet. Hører man på Fords musikk, som her på denne sterkt utvidete antologien (inkl. «Harland Countyv»), er det fristende å hevde at dette er umulig å verdsette. Premium soul-country etc. fra tidlig 70-tall, som bl.a. sterkt har innspirert Nick Lowe. Lowe slår fast i den omfattende bookleten at Ford er «The biggest musical influence of my life». !!!

Utgivelsen er altså et resultat av to svenske fans entusiasme; L-P Anderson og Per Magnusson.

Jørgen Angvik (Lyttelua 14):

Ingen lytteuke eller Lyttelue uten Jim Ford, Harlan Countys store sønn. Jeg gremmes over at jeg i min uvitenhet og skjødesløshet har gått glipp av denne artisten frem til nå. En artist som for all tid fremover vil være sydd inn i en spesiell permanent lomme i Lyttelua som countrysoulen fritt kan strømme fra.

Som låtskriver for The Temptations, Aretha Franklin, Delaney & Bonnie, Bo Diddley, Bobby Womack, som kompis og svirebror med Sly Stone, som Nick Lowes største musikalske inspirasjon, som ukreditert låtskriver av Bobby Gentrys monsterhit Ode To Billy Joe fra 1967, og med Harlan County- albumet fra 1969 på samvittigheten, skulle man tro at Ford kunne ha skapt seg en musikalsk karriere, men Ford (og skjebnen) ville det annerledes og han forsvant fra jordens overflate en gang på syttitallet. Heldigvis ble han og musikken hans funnet igjen, og re-utgivelsen av albumet, med sjeldne singler og tidligere uutgitte låter er det viktigste som har blitt avspilt i denne lytterens lue siden Warner endelig bestemte seg for å gi ut Neil Youngs On the Beach på cd.

2. Prefab Sprout - Steve McQueen


Fredrik Tingstad (Lyttelua 6):

«Steve McQueen" fra 1985 låner mer av «Gershwin enn Guthrie» for å sitere kollega Øyvind Moens panegyriske og helt korrekte anmeldelse fra forrige uke. Midt i det golde åttitallslandskapet dukket dette mesterverket opp. Tilsynelatende en «popsymfoni» i god Brian Wilson-ånd. For her er det både grandiose arrangementer, dyktig musisering, og overraskende og avanserte musikalske vendinger. Alt dette takket være produsent Thomas Dolbys eksellente innsats. Men hovedpersonen er låtskriver og vokalist Paddy McAloon: Til tross den himmelstormende musikalske ærgjerrigheten, beholder Paddy bakkekontakten. Paddy skriver og synger ydmykt, inderlig, gjenkjennelig og originalt tvers i gjennom albumets elleve spor. Nå foreligger «Steve McQueen» i en ny «deluxe»-utgave, hvilket betyr oppgradert lyd og en bonusdisk med et utvalg akustiske nyinnspillinger. Uten tvil årets re-utgivelse så langt.

Øyvind Moen (Lyttelua 16):

Lyttelua vender stadig tilbake til denne og spør seg selv om «Steve McQueen» faktisk kan være tidenes beste album. Den akustiske versjonen Paddy McAloon spilte inn i anledning årets reutgivelse gir det store spørsmålet mer tyngde og albumet enda mer dybde, en bragd jeg ikke trodde var mulig. Beklager Jim Ford, men «Steve McQueen» er årets reutgivelse.

3. Neil Young - Live At Massey Hall 1971


Øyvind Moen (Lyttelua 2):

Konsert fra søttitallet. «I've written a bunch of new songs I'd like to sing for you». Og for noen sanger! Gåsehud og fåreglis hele veien.

Øyvind Andreassen (utdrag anmeldelse ABC Nyheter 15.03.07):

Alle sangene på skiva er bra, flere er rett og slett glimrende. «Tell Me Why», «Old Man», «I Am A Child» og «Cowgirl In The Sand» er evige klassikere, men den tidligere ikke utgitte «Bad Fog Of Loneliness» viser at kilden åpenbart er uuttømmelig. Medleyen «A Man Needs A Maid/Heart Of Gold», kun ikledd et dempet pianoarrangement, er fantastisk, akkurat som «The Needle And The Damage Done». Flottest er likevel pianobaserte «See The Sky About To Rain», som er så trist at du kjenner det fysisk slik den fremføres her.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus