Meny

Dobbel dose metal

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Amerikanske Devildriver leverer brutal metalcore mens kanadiske 3 Inches Of Blood fører arven etter 80-tallets metal-helter videre.

Devildriver: «The Last Kind Words» (Roadrunner/Bonnier Amigo)

Devildriver ble dannet etter at vokalisten Dez Fafara valgte å oppløse sitt forrige band Coal Chamber. Dette bandet gjorde det brukbart innen nu-metal genren, men den godeste Dez hadde altså behov for å drive med hardere saker.

«The Last Kind Words» er bandets tredje album, og selv om de to forrige har vært av relativt god kvalitet er det først nå det begynner å svinge skikkelig. Det er et vannvittig trøkk og groove i musikken og deathmetal influensene er tydeligere enn noen gang. Bandet låter meget tight og varierer mellom ultrakjappe partier og sugende groove. Fafara leverer stødig vokal og varierer stemmebruken nok til at man ikke går lei. Til tider sitter jeg og tenker på Phil Anselmo.

Alle elleve låtene på platen holder jevnt høy kvalitet og ved å blande inn forskjellige influenser fra band som In Flames (melodi), Slipknot (galskap) og Pantera (presisjon), holder materialet hele veien igjennom. Under tvang kan jeg si at «Not All Who Wander Are Lost», «Clouds Over California» og «These Fighting Words» er favorittene akkurat nå, men det kunne neste like gjerne ha vært loddtrekning.

Skal jeg trekke frem noe negativt kan det kanskje være akkurat dette, at Devildriver ikke har noen absolutte topplåter og dermed ikke skiller seg nok ut fra mengden. I tillegg har de platene Andy Sneap mixer en tendens til å låte ganske likt. Men dette er altså flisespikkeri. «The Last Kind Words» sparker voldsomt ræv!

Karakter: 7 av 10

3 Inches Of Blood: «Fire Up The Blades» (Roadrunner/Bonnier Amigo)

Dette kanadiske ensemblet er en sekstett og har med to vokalister, en på ren sang og en som skriker. De sverger til typisk 80-talls-metall, så vel musikalsk som tematisk. «Fire Up The Blades» er deres tredje fullengder og er produsert av Slipknot-trommis Joey Jordison. Lyden han har skrudd står godt til musikken, men savner kanskje noe tyngde der også den minner om det nevnte tiår.

3 Inches Of Blood (man kan jo selvsagt gjøre seg opp sin egen mening om hva disse tre tommene med blod er...) har høstet fra en rik flora av inspirasjonskilder, uten at man kan kalle dem kopister av den grunn. En blanding av blant annet Judas Priest («Painkiller»-perioden), Accept, Iron Maiden og Slayer er destillert til et eget brygg som svinger bra. Særlig vokalt er det mye Priest og Accept.

Hovedankepunktet mot denne skiva er at det blir for mye av det gode. Tretten låter er cirka tre for mye, selv om dette inkluderer både intro og outro. Det blir rett og slett slitsomt mot slutten, kanskje mest på grunn av stemmebruken. Det holdes ikke mye tilbake her - noe materialet som helhet, taper på.

«Night Marauders», «Forest King», «Demon's Blade» og «The Hydra's Teeth» (fete titler!) holder noe høyere klasse enn de resterende kuttene, men totalt sett låter det for likt. Jeg håper virkelig 3 Inches Of Blood er i stand til å begrense seg litt ved neste korsvei, for de er absolutt inne på noe. En sjarmerende plate i små doser, men ikke mer.

Karakter: 5 av 10

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus