Meny

Lyttelua 16

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Lyttelua er sikker i sin sak. Både Ryan Adams og Josh Rouse sine nye album har lagt inn søknad om plass på pallen. Dessuten, hva har årets utgave av Roskilde å by på, og er Prefab Sprouts «Steve McQue

Øyvind Moen: Luesjef og butikksjef Platekompaniet Sandvika


Ryan Adams - Easy Tiger

Noen som husker Willie Nelson-skiva som Ryan Adams produserte i fjor? Denne er ikke helt ulik nemlig, bare litt bedre. «Rip Off» låner attpåtil mye av kompet fra tittelkuttet «Songbird», en av få vellykkede versjoner av Fleetwood Mac-klassikeren. Lyttelua har ikke fått strammet seg tilstrekkelig rundt «Easy Tiger» ennå, men sju-åtte gjennomlyttinger kan fortelle at vi muligens snakker om Ryan Adams beste plate. Mandag 25/6 kan du sjekke selv. Da er den i salg.

Christopher Cross - Christopher Cross

Lyttelua var på seiltur forrige helg. Med perfekte forhold og topp reisefølge var dette sjelrensking for dudes på et svært høyt nivå. Mye bra musikk ble spilt på den medbragte «coast-blasteren», men ikke noe ble spilt like mye som Christopher Cross med «Sailing». Cross fortalte en gang Howard Stern hvorfor denne låta ble til, og det overrasker ingen seilerentusiast at sjelegransking er et sentralt tema for låta. En god kamerat av Cross tok med den unge musikeren på seiltur i en tung periode av livet hans, og seilingens renskende effekt hjalp softrockeren inn på den smale sti. Seilerentusiastene hos Lytteluas lesere kan takke kameraten for at han ikke tok med Cross på bowling, for da ville låta ifølge hovedpersonen selv ha hett - du gjettet riktig - «Bowling». Låta ville i tilfelle ha hevet «The Big Lebowski» til enda et enda høyere nivå.

«Christopher Cross» er dog mye mer enn «Sailing». Debutplaten til fra 1980 er intet mindre enn en klassiker og en selvsagt del av enhver oppegående platesamling.

Brian Davison - Every Which Way

Brian Davison, «kjent» fra The Nice og Gong, samlet sammen en fryktløs gjeng av progtryner etter at The Nice pakket snippsekken i 1970. Resultatet ble trommeslagerens eneste soloalbum og det som i kverulant lag kan kalles tidenes første grungeplate. Mindre pompøst og mer bluesbasert enn alternativet Keith Emerson dannet etter bruddet med Nice, ikke videre lytteluevennlige Emerson, Lake & Palmer. Med åpningssporet «Bed Ain't What It Used To Be» i spissen er albumet topp bluesrock slik Doors kunne ha gjort det og Alice In Chains faktisk gjorde over tjue år senere, mye takket være vokalist og låtskriver Graham Bell. Gitt ut av den tyske reissuespesialisten Long Hair Music. Buried treasure, indeed.

Tiny Tim - God Bless Tiny Tim: The Complete Reprise Masters...And More

Ai ai ai, hvilken karakter! Men bak det mildt sagt spesielle utseendet skjulte det seg en mann med større kontroll på amerikansk populærmusikk enn Jon Vidar Bergan og Harald Are Lund til sammen. Tiny Tim gjør coverlåter slik det skal låte; med egenart til tusen, mye takket utstrakt ukulele- og falsettbruk. Debutplaten på Reprise er et underlig stykke musikk. Standardlåter fra helt tilbake til attenhundretallet krydret med en og annen samtidig hit, alt i en sammenheng som gjør «God Bless Tiny Tim» til en durabelig tidsmaskin av en plate. Det er dette som er det glade sekstitall, vettø. Selvsagt har reissueconnoisseurene i Rhino gitt mannen fortjent behandling, i form av en boks som samler Tiny Tims tre album på Reprise, samt store mengder tidligere uutgitte, men uvanlig hørbare, demoer. Denne limiterte boksen fra Rhino Handmade (3000 eks) er fortsatt tilgjengelig ett år etter at den ble laget. Kanskje et tegn på at hans popularitet fortsatt ikke har nådd de store massene, men slettes ingen grunn til ikke å sjekke ut et av forbildene til både Beatles og Rolling Stones.

Prefab Sprout - Steve McQueen

Lyttelua vender stadig tilbake til denne og spør seg selv om «Steve McQueen» faktisk kan være tidenes beste album. Den akustiske versjonen Paddy McAloon spilte inn i anledning årets reutgivelse gir det store spørsmålet mer tyngde og albumet enda mer dybde, en bragd jeg ikke trodde var mulig. Beklager Jim Ford, men «Steve McQueen» er årets reutgivelse.

Lyttelua Roskilde-spesial av Stein Olaussen; musikkanmelder for ABC Nyheter


Om litt over en uke legger jeg i vei mot svette telt, varm pils, mengder av musikk, minestrone-suppe, kanelsnegler og andre danske finurligheter - kort sagt: Roskilde Festival 2007. Forberedelsene er allerede startet, med dukking ned i arkivet til noen av høydepunktene på plakaten.

The Who - Tommy

Den lille proggeren i meg digger denne plata. En absurd historie, enorme arrangementer, enda større ambisjoner og et beist av en plate. Filmversjonene med blant andre Tina Turner og Billy Idol er kanskje bedre, men gjestene kommer neppe til Roskilde. Får jeg et par låter fra «Tommy» når Townshend/Daltrey står på scena, er jeg fornøyd.

Mastodon - Remission, Leviathan og Blood Mountain

Mastodon er ganske enkelt verdens beste og tøffeste metalband akkurat nå. At låtene handler om avskyelige snømenn, Moby Dick, levende trær og andre overnaturlige skapninger fra en 12-årings fantasier er bare en bonus. «Remission»'s got the sludge, «Blood Mountain»'s got the prog, and «Leviathan»'s got it all. Alle disse tre albumene er drøyt bra, men om du ikke har Leviathan, kan du ikke snakke med meg om metal. Når Mastodon står på scena, kommer jeg til å stå med en pils i den ene neven, den andre neven hyttende i været og kroppen full av musikalsk testosteron.

LCD Soundsystem - Sound of Silver

Jeg ga dette albumet 8 av 10 i min anmeldelse, men da hadde jeg ennå ikke oppdaget det som er årets hittil beste låt, «All My Friends». Det blir spennende å se hva slags orkester James Murphy stiller med på Roskilde og hva slags stemning det blir, med tanke på at dette er et mer voksent album enn det forrige. Jeg veit ikke om jeg kommer til å danse eller grine om «All My Friends» blir spilt. Det jeg veit er at jeg skal være der da.

Muse - Origin of Symmetry

Matt Bellamy er en motbydelig mann. Annet kan man ikke si om en så talentfull fyr. Men denne plata er en klassiker i min bok. Etter at de hadde vokst av seg «Unintended» og den slags hormonbasert klynking, kom denne perlen av stormannsgal symforock. At de senere forvillet seg inn i politikk og sexydiscorock med «Black Holes and Revelations» og «Supermassive Black Hole» får være så, Muse er alltid bra live og jeg skal få dem med meg denne gangen også.

Arcade Fire - Funeral

Egentlig overflødig å nevne som noe spesielt denne uka, siden denne plata sjelden har forlatt spilleren min lengre enn noen uker av gangen siden den kom. For en gigant. For et spekter. For en nerve. Maken til tidløs perle. Er det en canadisk indie/folk-variant av «Born to Run»? Godt mulig.

I tillegg er det omtrent førtiseks og en halv konsert jeg nå har tenkt til å snuble innom og få med meg noen låter fra. Når festivalsløvheten tar meg blir nok den lista kraftig redusert, men noen av de mindre bandene jeg gleder meg til er CSS, Quit Your Dayjob, Beirut, Boris og Peter Bjorn and John. Det blir nok gøy på Dyrskuplassen i år også. Eller som de sier der nede: Go' festival!

Espen A. Amundsen: Musikkansvarlig ABC Nyheter


Josh Rouse - Country Mouse City House

Årets sommerskive? Tja, hvorfor ikke? Smektende poplåter utført med stil og tonnevis av sjarm, fører nok en gang Josh Rouse opp på pallen. «Hollywood Bass Player» og «Nice To Fit In» er så fengende at jeg knapt har tid til å gå på do, mens yndige «God, Please Let Me Go» og snertne «Domesticated Lovers» utmerker seg med delikate arrangementer der både blås og piano/orgel får være med på moroa. Slippes 2/7.

Maria McKee - Late December

Lua elsker denne så mye at han har den under puta om natta.

- Hjelper meg å drømme søtt, sier det lune hodeplagget med de mange hattene. - Jævlig forbanna bra skive, utdyper den subtile krabaten når jeg ber han begrunne hvorfor akkurat dette albumet har falt i smak. - Spesielt de fem første låtene er diggbare! Comprende, amigo? Jo da, jeg både forstår og er helt enig med Lua som for tiden har sitt indre liv malt i sjokkrosa utenpå skjorta. «Late December» er nemlig proppfull med gode sanger og melodier, og da kanskje spesielt tittellåta, «No Other Way To Love You», den gamle slageren «A Good Heart», «Power On, Little Star» og «One Eye On The Sky (One On The Grave)». En fet produksjon der 80-tallet leker seg med Phil Spector, gjør både Lua og meg glade til sinns i det vi glir med i sofaen med en kald Pommac i neven.

The Cribs - Men´s Needs, Women´s Needs, Whatever

De pønkete brødrene fra Leeds leverer varene på sitt tredje album der indie-pop-pønk-postpønk, utstyrt med bøttevis av energi raser ut av høytalerene. Den fengende og umiddelbare førstesingelen «Men's Needs» viser at bandet også har et ønske om å erobre verden. Produksjonen til Alex Kapranos (Franz Ferdinand) er rå, tøff og rett på sak. Sonic Youths Lee Ranaldo bidrar med vokal på «Be Safe». Til slutt skal det nevnes at det klines til med mye stilig og kompromissløst gitararbeid mellom de mer fengende partiene.

NB!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Neste ukes Lyttelua kårer årets beste skiver så langt.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus