Judee Sill: «Live In London - The BBC Recordings 1972 - 1973»

En ekte kultartist

Judee Sills sanger er spekket med religiøse bilder og hentydninger som avdekker et mørkt åndelig savn og en streben mot forsoning og forløsning som står i kontrast til hennes tragiske livsførsel.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Judee Sill er et riktig godt eksempel på den komplette kultartist. Underkjent i sin egen tid, en sparsommelig, oversett produksjon, et turbulent privatliv, en tragisk og ensom død. For deretter å bli rehabilitert og mytologisert av platesamlere, journalister og musikere de neste tretti år.

I de siste årene har Judee Sill fått sin musikkhistoriske oppreisning. I fjor ble hennes to eneste album, «Judee Sill» (1971) og «Heart Food» (1973) endelig tilgjengelig på cd til en fornuftig pris. Hvis du innrømmer den minste svakhet for syttitallsfolkrock fra Laurel Canyon og der omkring, er det ingen vei utenom disse to mesterverkene.

Denne utgivelsen er nok ikke like essensiell, men enkelte av oss får jo aldri nok. Det er som tittelen indikerer, snakk om radioopptak gjort av BBC ved to forskjellige englandsopphold i forbindelse med albumslippene på begynnelsen av syttitallet. Sill er her i ensom majestet foran et høflig og oppmerksomt britisk publikum.

Hun levde et til tider stormfylt og kaotisk liv, men som musiker og kunstner var hun pertentlig og perfeksjonistisk. Låtene hennes er omhyggelige og vakkert komponert og utarbeidet. De er spekket med religiøse bilder og hentydninger, de avdekker et mørkt åndelig savn, en streben mot forsoning og forløsning som står i kontrast til hennes tragiske livsførsel med alle de klassiske bestanddelene: En vanskelig oppvekst med en alkoholisert mor og en voldelig far. En ungdomstid som kriminell, narkoman og prostituert som kuliminerte i et lengre fengselsopphold.

På disse radioopptakene prater og forklarer hun nervøst og usikkert mellom numrene, men straks hun gir seg i kast med en ny låt viser hun en mektig musikalsk myndighet. Hun synger klokkeklart og inspirert, og avslører seg selv som en betydelig instrumentalist. Gitararbeidet er særegent, og pianospillet vitner om en solid soul- og gospelinspirasjon med til tider overraskende kraftige anslag.

Heldig var de som fikk sjansen til å oppleve Judee Sill på nært hold disse vårdagene i London for godt over tretti år siden. Vi andre får ta til takke med denne utmerkede utgivelsen, vi gleder oss og undrer oss fortsatt over paradokset Judee Sill.

Karakter: 9 av 10

Anmeldelsen er tidligere publisert i Lyttelua 15.

Les andre plateanmeldelser her.

Personvernpolicy