Postgirobygget: «Tidløs» (EMI Norge/EMI)

Tidtrøyte

Det er ikke lenger noen tvil om at deLillos har ødelagt mye for norsk musikk. Student-vise-pop-rock med norsk tekst blir nemlig aldri god nok lenger.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Postgirobygget har nok allerede hatt sin storhetstid, og jeg er ganske sikker på at de er klar over det selv, da nesten halvparten av tekstene handler om ting man skulle ha gjort, skulle ha sagt eller burde ha følt.

Dette er en plate jeg ikke kan forstå hvorfor de har giddet å sette sammen. Og som med det meste annet som er uforståelig men ikke kunst, så handler det som oftest utelukkende om penger. Dessverre finner jeg ikke engang en eneste supersommerhit her, men jeg tviler ikke på at «Bygget» får turnert det ganske land og de fleste studentersamfunn i løpet av sommeren. Det blir penger av sånt. Og jeg er sikker på at alle studentene kommer til å sluke denne skiva rått. Jeg trøster meg med at de vanligvis spiser nudler.

Låtmessig er det vanskelig å bli sjarmert. Og det har nødvendigvis ingenting med melodiene å gjøre, men tekstene er så enkle og gjennomsiktige at min 13 år gamle lillesøster kunne skrevet dem, forhåpentligvis uten de små, «fiffige» sexmetaforene, som i låta «Raka Fant»:

Mens andre heiser flagget sitt opp
Ved å bestige en solbrunn kropp
De sier det er det beste de vet
De kaller det for kjærlighet.

«Raka Fant» er forøvrig ett av høydepunktene på skiva, til TROSS for at teksten er så korny at man må ha drukket minst en halv kasse pils i vannkanten før det faller seg naturlig å synge med. Det bekymrer meg imidlertid ikke at «Bygget»s fans synger i edru tilstand. Fra samme låta:

Jeg vet det stedet er et høl
Men de har byens aller beste øl
Drikke øl, drikke øl,
Drikke øl, drikke øl, drikke øl, drikke øl, drikke øl, drikke øl
Ahl
Drikke øl, drikke øl, drikke øl, drikke øl, drikke øl
Det er lov, det er sant, det er helt sant.

På alle sånne skiver - og da mener jeg plater det virker som er skrevet for allsang - finnes det MINST ett publikumsfrieri, og på «Tidløs» kan jeg se for meg sommerbrune jenter i Kragerø som tuperer det blonde håret mens de synger høyt til «To Ulver I Natten» og venter på gutter som heter Preben og Henrik og Christian og Marius som har fått låne pappas båt og funnet et jævlig alright skjær de kan sitte hele natten.

Problemet til Postgirobygget er rett og slett de dårlige tekstene. Og deLillos. For uten dem, hadde vi rett og slett ikke hatt noen håndfaste bevis på at det å skrive visepoprock på norsk kan være bra. Det kan være vakkert og poetisk og røre ting langt inn i brystet. Det gjør dessverre ikke denne platen. Det eneste den rører ved meg er bittelitt irritasjon over at man tar så mange snarveier med det norske språket. Ta låta «President» for eksempel:

Jeg blir aldri president
Selv om Kongen står for fall

Her kunne jeg greiet ut i det vide og brede om hva jeg personlig mener om den tekstlinjen, men jeg skal la det være. Poenget er at det er dette man får ut av å ha tilbrakt studenttiden med å drikke øl og spille i band. Manglende folkeskikk og statsvitenskap. Jeg blir irritert.

Postgirobygget er seg selv lik, og dette er en skive for hardbarka fans som gleder seg til reunion og billig øl i 2010. For oss andre blir det kanskje litt mye. Og relativt mye lite.

Karakter: 4 av 10

Les andre plateanmeldelser her

Personvernpolicy