White Stripes: «Icky Thump» (XL / Playground)Vemmelige striper

Det er over fem år siden White Stripes legendariske konsert på Betong i Oslo. Om alle som sier de var der faktisk var tilstedet, vil det bety at den lille scenen under Chateau Neuf hadde minst dobbel kapasitet denne kvelden. Det er likevel hevet over enhver tvil om at turnéen var sentral for gruppas store gjennombrudd året etterpå. Bandmerkevarebygging på gamlemåten viste seg å fungere best for duoen som gjør det meste på gamlemåten.

Hæla er nede fra taket og tenna er ute av tapeten, likefullt er det ikke vanskelig å høre hvem som spiller opp til dans med «Icky Thump» i spilleren. Jack og Meg White har et lett gjenkjennelig uttrykk som et slags Led Zeppelin i lommeformat. Dette preger også deres siste langspiller, selv om denne er en anelse langsommere og mer produsert enn forgjengerne. Studioet er brukt mye til White Stripes å være, et vellykket trekk enn så lenge låtmaterialet ved første ørekast kan virke mindre tilgjengelig enn tidligere. Førstesingelen «Icky Thump» kan saktens nesten kalles prog. Ikke det første en forbinder med bluesentusiastene White Stripes, men likevel er tittelkuttet en kryper av en låt som er det nærmeste dette albumet kommer en «Seven Nation Army».

Sekkepipe- og mandolindrevne «Prickly Thorn, But Sweetly Worn» låner fra «Maggie May» og «Johnny Come Lately» og er et velkomment avbrekk fra garasjebluesen, men påfølgende «St Andrew» blir altfor mye Rob Roy og Ringenes Herre for en urban sjel og må listes som en kandidat til tidenes dårligste White Stripes-låt. «Little Cream Soda» kan minne om Rage Against The Machine og får skuta til Jack og Meg tilbake på rett kjøl.

«Icky Thump» er som forventet et bra album med mye gode gitarprestasjoner, lite trommebriljering og dvaske tekster. Hvorfor disse er trykket i coverheftet er en gåte.

Karakter: 7 av 10