Pønk, pop og pølser
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
30 år etter at pønken gikk til angrep med brekkstang og hanekam, oversvømmes de britiske øyer av band som har latt seg innspire av de sinte, unge mennene fra den gang da. Men framfor å skrike ut om anarki, antikrist og kongehuset, synger dagens britiske ungdommer heller om vesentlige ting som buksene sine, gamle kjærester og gleden av å nyte en halvliter eller to. Punkens musikalske energi er derimot inntakt.
Du kan lese om dem hver uke i New Musical Express. Alle like himmelstrebene fantastiske. Alle som en «den nye vinen», som med fislestemme roper ut sine navn omringet av journalister som mer enn gjerne tar til takke med de sureste av de sure druene. Great Britain, ikke sant? Men i mengden av utstuderte jålebukker, finnes det heldigvis også noen skikkelige tullebukker med noe på hjertet. Som for eksempel The View, The Brakes, The Fratellis - og The Pigeon Detectives.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenI mine ører høres The Pigeon Detectives ut som et upretensiøst popband som har hentet mye kraft og vilje fra legendariske band som The Clash, The Undertones og Buzzscocks. Tilsetter man også noen små doser Ian Dury, tidlig Blur og enkelte elementer fra post-punkenes arvtakere, som for eksempel Bloc Party og Maximo Park, er man ikke langt unna en beskrivelse av musikken The Pigeon Detectives fremfører på sitt debutalbumet «Wait For Me».
Slagtonene på albumet er energi, riff, pop og rock. Men ord som pub, damer, fotball og pølsefrokost hilser også innom når jeg noterer stikkord i margen. The Pigeon Detectives er nemlig erkebritisk musikk av den typen som tyter ut av veggene på en hvilken som helst pub i Storbritannia. Og i den sammenheng skal selvfølgelig band som Dr. Feelgood, Ducks Deluxe og 101'ers nevnes som mulige gudfedre for gutta fra Leeds.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Brorparten av låtene kan best beskrives som viltre veps, som gang på gang stanger hodet i vinduet. Men som krummer følehornene og prøver igjen. «I Found Out» og «I Don't Know How To Say Goodbye» treffer stolperota så gresset spruter, mens «Caught In A Trap», «I Can't Control Myself» og «You Better Not Look My Way» slår seg på brystet før de fyker av gårde som løsslupne tenåringer. Så godt som alle låtene er små hissigpropper som ypper til bråk med et glimt i øyet. Min eneste innvending er at sangene tidvis stjeler litt for mye av hverandre og på den måten fremstår som en sverm som ikke akkurat beveger seg motstrøms. Det hadde vært et deilig lite avbrekk om i det minste en av låtene hadde våget seg inn i ødemarken på egen hånd.
Når det er sagt, «Wait For Me» er et album der energi og melodiøs pop klatrer sammen opp på toppen av stigen uten å bry seg nevneverdig om at enkelte vil hevde at de har hørt alt før. Noe de selvfølgelig har. Jeg derimot synes det er fint når band soler seg i glansen av gamledager. Foredling av gammelt gull er nemlig viktig for de av oss som av som er født med en sirkel i hodet.
