The Police: «The Police» (A&M/Universal)Helt sheriff!

Artikkelen fortsetter under annonsen

The Police er ute på sin første turne siden det offisielle bruddet i 1986. Denne omfattende samlingen oppsummerer deres studiokarriere på en fortreffelig måte.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Trommeslageren Stewart Copeland dro i gang The Police i 1977 sammen med bassist og vokalist Gordon Sumner (Sting) og gitarist Henri Padovani. Copeland hadde da spilt med progbandet Curved Air, men fant ut at det kunne være interessant å blande seg inn i den fremadstormende britiske punkscenen. Snakk om hamskifte!

Copeland og Sting var glitrende musikere mens Padovani hadde et temmelig begrenset talent som gitarist. Veteranen Andy Summers, som blant annet hadde spilt med progbandet Soft Machine, Eric Burdon og Jon Lord, kom med og det virkelige Police var født. De ga ut fem studioalbum i perioden 1978 - 1983, med stadig økende suksess. Da «Synchronicity» kom i 1983 var The Police et av klodens mest populære rockeband og de solgte ut arenaer verden over. Dessverre var motsetningene internt i gruppa for store til at de maktet å fortsette samarbeidet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

The Police, med Sting som ubestridt hovedkomponist, spilte en sjarmerende blanding av pop, punk, rock, new wave og reggae. Rytmikken kunne ofte vær relativt kompleks, med Summers delikate lydmalerier og Stings karakteristiske lyse stemme som melodibærere på toppen. Dette hadde imidlertid ikke fungert uten sterke låter, noe The Police hadde i fleng. Sammen med The Clash brakte de også reggaemusikken ut til et bredere publikum, særlig i USA.

Denne samlingen er bygget opp kronologisk og starter med det mest punka bidraget, singelen «Fall Out» fra 1977, for øvrig den eneste låta her med Padovani på gitar. Den avsluttes 27 spor senere med «Tea In The Sahara» og bandets musikalske utvikling er åpenbar.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I tillegg til monsterhits som «Roxanne», «Message In A Bottle», «Don't Stand So Close To Me», «Every Little Thing She Does Is Magic» og «Every Breath You Take», inneholder altså denne platen bandets mest interessante albumspor. Med unntak av «The Bed's Too Big Without You» savner jeg ingenting. Materialet har også tålt tidens tann godt og viser frem en nærmest tidløs låtskatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter oppløsningen av bandet innledet Sting en svært suksessrik solokarriere, men personlig mener jeg at han aldri kom i nærheten av The Police. Copeland og Summers fortsatte også med musikk, men valgte noe særere retninger enn sin tidligere kollega. Turneen de nå er ute på markerer bandets 30-års jubileum, og viser at de fortsatt har et stort publikum. Derfor mener jeg også at dette doble samlealbumet forsvarer sin eksistens. Kjøp det, ellers blir det anmerkning på rullebladet!

Karakter: 8 av 10

Les andre musikkanmeldelser her