En spansk en

Snarveienes dronning har tatt et skritt i riktig retning

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er ikke bare hennes amerikanske arv som gjør Mira Craig unorsk. Mira gir faen. Eller går sin egen vei om du vil, hun velger iallfall ikke de allerede opptråkkede stiene. Inlayet på hennes nye album «Tribal Dreams» er komplett med egen ordliste over «Mirask» og nederst på takkelisten får hun klemt inn en ubeskjeden takk til Timbaland og Snoop Dogg - for at de alltid snakker så pent om henne i media. For å kunne like dama, albumet og ikke minst historien om Mira må du legge alt du vet om janteloven på hylla.

Problemet er at om man legger janteloven på hylla, må man dømme henne som en utenlandsk artist, og det er jeg ikke helt sikker på at jeg vil. Enda. Mira er norsk og det hun gjør som norsk artist er nyskapende og kult. Men jeg er ikke helt sikker på at det ville holdt i verden, altså - til tross for at hun utvilsomt er inne på noe denne gangen. Til den grad at det faktisk var flere låter på den nye Rihanna skiva som fikk meg til å tenke «Dette likner på Mira!» Og tar man i betraktning at Rihanna er en av de største kontemporære artistene innen sjangeren, bestevenn med Jay Z og signet på legendariske Def Jam records - ja, så kan man jo si det er positivt med tanke på Miras fremtid.

Riktignok kan man henge seg opp i tekniske detaljer som i teksten på nåværende singel «Leo» hvor hun på spansk rapper om jenter som er kalde - og bruker ordet frio. På spansk bøyes adjektiv etter formen på det de omtaler - jenter er da feminint og skal bøyes fria, ikke frio.

Men da hadde det jo ikke rimet på Leo. Dette er uansett flisespikkeri, men hadde dette vært en plate fra statene, hadde denne lille detaljen vært big deal. Så nok en gang sitter man igjen med følelsen av at Mira har tatt en spansk en, nok en snarvei - og jeg kjenner jeg skulle ønske hun kunne overlate litt av arbeidsbyrden til noen andre - INGEN kan gjøre alt selv. Riktignok sa Kipling i sin tid at «Han reiser raskest, som reiser alene» - noe Mira beviser til fulle igjen ogigjen, men spørsmålet er om det er reisen eller målet som er viktigst.

Som lytter skulle jeg ønske Mira hadde giddet å ta en faktasjekk, for den lille, dumme, uviktige detaljen irriterer meg og får meg til å føle meg undervurdert - tror hun ingen i verden kan spansk? Mira er en kameleon, når hun skal snakke spansk ER hun spansk, og når hun skal være tøff, ER hun fra en liten karibisk øy. Med litt grundigere faktasjekk hadde dette imponert meg, men nå blir jeg som sagt - bittelitt irritert bare.

En stor takk bør rettes til produsent og «lillebror» Thomas Eriksen, det lille påhenget som hang etter storbror og tidligere Idol-dommer David Eriksen gjennom tykt og tynt siden han var en neve stor. Å vokse opp i et musikkstudio har kommet ham til gode for Eriksen beviser her at han allerede er godt på vei mot å bli en god og stødig produsent. På denne skiva, har han klart å gi Mira de siste små prikkende over den røde tråden som produksjonsmessig manglet på den forrige platen. Han har fått frem mer av den beinharde, rå Mira som funker dritbra, og klart å dempe litt på huldra, som jeg mener bare er masete. «Run and Hide» holder NESTEN internasjonal standard og det fortjener Eriksen props for, det banner jeg på. Også Fugees inspirerte «Whats My Name» har løftet «Mirasounden» opp og ut fra tjernet, og den grove, tøffe stemmen hennes kler det veldig godt.

Personlig er ikke den omtalte neste singelen «Fattygirl» på listen over mine favoritter; det er et eller annet tilgjort over den. For all del - jeg tviler ikke på at Mira er eksepsjonelt glad i mat, men hun har bodd noen år i USA da hun var yngre, og vokst opp på St.Hanshaugen

i Oslo. Da tviler jeg på at det faller innmari naturlig å si «Get out hair did» for eksempel. Det er ikke det at hun har aksent eller noe, men det er likevel ett eller annet med tekstene på hele skiva som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på, men som likevel ikke er helt... riktig.

Likevel er det absolutt låter som er over forventning, jeg kjenner at jeg kan styre meg for den verste blandingen av bjeffing og dovregubbens hall, men den Dirty South inspirerte «I´m So Ghetto» er veldig kul og i tiden; det er utvilsomt den låta jeg tror har sjansen til å klare seg internasjonalt. Som all DS musikk går den sinnsykt treigt, i hovedsak fordi det i sin tid var så mye fattigdom i sørstatene at det eneste dopet de hadde råd til og fikk tak i var kodein, som man i USA har i hostesaft, men som i Norge finnes i blant annet Paralgin Forte. Med nok av det innabords skal alt gå litt treigere, det catchet musikkbransjen kjapt og ingen skal noen gang få påstå at Mira er treig, hun er en smarting den dama.

Men, til tross for at Mira imponerer meg i forhold til mine forventninger, så er ikke dette en fantastisk skive. I Norge er den utvilsomt unik. Men på verdensbasis hadde den nok glidd inn i mengden. Det er som en tidligere idol-dommer (ikke Eriksen!) engang sa: «Det finnes bare en Mira i Norge. Men i verden er det a dime a dusin av den typen vrikkeogskrike artister. »

Karakter: 5 av 10

Les andre plateanmeldelser her

Personvernpolicy