Frykten for de andre

<p class="hidden"> </p>
 

<pFor å være norsk må du gå på ski og dra på sopptur i skogen. Hvis ikke er du en mistenkelig utlending. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FOTO:

LibanAbdulkadirAbdulahi er innvandrer fra Somalia og ville forsøke å bli den første afrikaneren på polene. Bildet brukes som en illustrasjon også på boken om minoritetsdekningen i norske medier. Må man gå på ski for å bli "norsk"? FOTO: KARIN BEATE NØSTERUD

TIL TROSS for sine fine klær og tilsynelatende standsmessige herkomst, ble to herrer som oppholdt seg i Bergen omtalt som "Mistænkelige Udlændinger" i en overskrift i VG i 1902. Presseklippet har gitt navn til den første systematiske gjennomgangen av norske avisers dekning av minoriteter i hundre år ut.

Medieforsker og journalist Elisabeth Eide og journalist og forsker Anne Hege Simonsen har studert syv avisers omtale av samer, rom/ romani, jøder og innvandrere/ flyktninger og dessuten afroamerikanere, indianere og inuitter. Minoritetsgrupper som blir definert som "de andre" av majoritetssamfunnet.

HVILKE GRUPPER som blir omtalt i mediene med en underliggende skepsis har endret seg gjennom tidene, fra svensker som ble omtalt som mordbrennere ved forrige århundreskifte til dagens omtale av somaliere. Men boka sier egentlig langt mer om mediene og majoritetssamfunnets tenkemåte enn om minoritetene selv. Det er hvordan vi ser dem som belyses.

DE TO forfatterne mener at det norske samfunnet har blitt fremstilt som mer homogent enn det egentlig er. Samtidig "etnifiseres" grupper og tillegger disse kollektive egenskaper, noe som forsterker bildet av "vi" og "dem". Alle "vet" jo hvordan en somalier er. Akkurat som at på 50-tallet visste alle hvordan taterne var og tidligere enn det jødene.

SER MAN historisk på omtalen av enkelte av gruppene, kan man med letthet finne de samme holdningene til nye grupper i dag. Redselen for hvordan jødene "formerte seg" og dermed kom til å utgjøre en trussel mot velferdsstaten er en stygg parallell til enkelte omtaler av muslimer i dag.

MINORITETSGRUPPER brukes heller ikke som ressurser når noe skjer ute i verden. Når journalister og dissidenter blir arrestert i Etiopia så kunne det være naturlig å få en kommentar fra etiopere bosatt i Norge. I en globalisert verden er det ikke gitt at man må utenlands for å få en relevant dekning av utenriksstoff.

Eide og Simonsen mener veien til norske hjerter er gjennom ski og soppturer i skogen. I vinter skulle TV Norge lære innvandrere som er ukjente med norsk kultur lære seg å gå på ski i serien "Birkebeinerne". Serien ble beskrevet som en "feelgood-reality om møtet mellom kulturer". Når man leser at de som ville være med på «Birkebeinerne» må svare på 30 spørsmål som skal avsløre deres mangel på kunnskap om særnorske forhold får man en alt annet enn "feelgood" magefølelse. Ulikheter og fordommer begge veier fremheves og understrekes, og man kan le av "de andre" på en tilsynelatende godlynt måte.

MEDIENE ER også en viktig arena for å kunne flytte grenser. Det skjer gjerne når stereotyper eller enigheten rundt oppfattelse av en minoritetsgruppe brytes. Det fordrer en mer bevisst holdning til dekningen av minoritetsgrupper fra medienes side. Det betyr ikke at man skal unnlate å problematisere rundt innvandring, men en ensidig dekning, tilbakeholding av eller rett og slett feil informasjon bidrar til den fortsatte mistenkeliggjøringen av utlendinger.

NORDMENN lar seg kanskje sjarmere av skigående innvandrere, men er det nok til å bli akseptert som "en av oss"?

Er minoritetsdekningen i norske aviser unyansert og for ensidig?Registrer deg her eller logg på for å kommentere nedenfor!

Personvernpolicy