Lyttelua 15

Denne uka er daglig leder i Norges største platebutikk gjest i Lyttelua, som også denne uka er fylt med godbiter for den med over gjennomsnittlig interesse for musikk.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tord Krogtoft: Butikksjef Platekompaniet Oslo City og direktør i plateselskapet Bolage


Blur - Parklife (spor fra «Parklife»)
I varmen som har vært over oss i det siste, har anledningen bydd seg for både parkliv og havbading. Drikking i park er jo nesten for folkesport å regne for gutter og jenter i 20-30-årene, selv undertegnede ble lurt med en ettermiddag med lovnader om kald hvitvin og duggfriske bayerøl. Øl og sigg er godt det, men kvelden ute minte meg også på hvorfor jeg ikke er så begeistret for parklivet; de forbanna gjøglerne. Luringer av begge kjønn, ofte med vide fargesterke klær, som kaster rundt på baller, kjegler og ringer. Ansiktshår og god selvtillit i et lite sjarmerende blandingsforhold klarer jeg meg fint uten.

Som den fantasiløse fyren jeg er fikk denne utflukten meg til å tenke på «Parklife», tittelkuttet fra Blurs tredjealbum fra 1994. Platen ble funnet fram for første gang på ti år, og må kunne omtales som et svært så hyggelig gjenhør.

Noe jeg tror kommer til å bli enda hyggeligere er bassisten Alex James' splitter nye biografi «Bit of a Blur». Fyren som omtaler seg selv som the second drunkest member of the world's drunkest band har en råkvass penn, både som osteskribent i Observer Food Monthly og som spaltist i The Independent. Begge deler er vel verdt å sjekke ut. Terje på Tronsmo bokhandel mener han skal ha boka inne i løpet av uken som kommer og jeg har allerede bedt han om å holde av et eksemplar, kanskje du bør gjøre det samme.

Fountains of Wayne - Someone to Love (spor fra «Traffic and Weather»)
Åpningslåten fra luahyllede® «Traffic and Weather» er et sårt mesterverk. To mennesker sitter i hver sin leilighet i Brooklyn. Jenta ser på Kongen av Queens og fyren hører på Coldplay. Låten sier mer om livet og kjærligheten enn et dusin norske debutromaner til sammen.

/ When it's late / And it's hot / And an hour in the shower is the best that you've got / Don't give out / Don't give up / One of these nights / You might find someone to love /

Williamstown, Massachusetts' fremste humanister ser kanskje ut som om de spiller i Oasish (sjekk ut http://www.oasish.co.uk/ for bilder!) men det har levert en håndfull juveler av noen poplåter i over ti år. Da får det heller være med tvilsom stil.

R. Kelly - Real Talk (spor fra «Double Up»)
På en fuktig sammenkost for et par uker siden der brorparten av det klassiske lua-oppsettet var på plass ble R. Kelly diskutert. Hans siste, «Double Up» er en noe ujevn og litt for lang affære (dog ingen treer, det må sies). Særlig låten «Real Talk» varmer opp for «Trapped in the Closet: Chapters 13-22» som slippes på dvd i USA i slutten av juli.

Mannen har helt udiskutabelt et stort låtskrivertalent og en fantastisk stemme. Han er også helt udiskutabelt klin kokos, tett i nøtta, en «crazy cat» av beste merke.

Marinert i en blanding av billig boblevann, øl og vodka tror jeg vi kom fram til følgende: Hans største problem er kanskje at han likner på 50 Cent, reint fysisk. Robert Sylvester Kelly har fått mye tyn gjennom årene for sine grisete tekster. Det har ikke hjulpet på med hans livet imiterer kunsten/kunsten imiterer livet-holdning, men store biceps er med på å gjøre det hele problematisk. Uansett, vi snakket om Prince, en annen grisete fyr. Hadde han kommet unna med «Cream» eller «Gett Off» hvis han hadde sett ut som R. Kelly, eller 50 Cent for den saks skyld? Konklusjonen som jeg husker den; du kan komme unna med å synge om sæd hvis du er cirka like stor av vekst som Kylie Minogue. Mulig det hjelper å være medlem av Jehovas vitner også, det vet jeg ingenting om.

Grateful Dead - Shakedown Street (spor fra «Shakedown Street»)
Juninummeret av trendblek