Lyttelua 15

Denne uka er daglig leder i Norges største platebutikk gjest i Lyttelua, som også denne uka er fylt med godbiter for den med over gjennomsnittlig interesse for musikk.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tord Krogtoft: Butikksjef Platekompaniet Oslo City og direktør i plateselskapet Bolage


Blur - Parklife (spor fra «Parklife»)
I varmen som har vært over oss i det siste, har anledningen bydd seg for både parkliv og havbading. Drikking i park er jo nesten for folkesport å regne for gutter og jenter i 20-30-årene, selv undertegnede ble lurt med en ettermiddag med lovnader om kald hvitvin og duggfriske bayerøl. Øl og sigg er godt det, men kvelden ute minte meg også på hvorfor jeg ikke er så begeistret for parklivet; de forbanna gjøglerne. Luringer av begge kjønn, ofte med vide fargesterke klær, som kaster rundt på baller, kjegler og ringer. Ansiktshår og god selvtillit i et lite sjarmerende blandingsforhold klarer jeg meg fint uten.

Som den fantasiløse fyren jeg er fikk denne utflukten meg til å tenke på «Parklife», tittelkuttet fra Blurs tredjealbum fra 1994. Platen ble funnet fram for første gang på ti år, og må kunne omtales som et svært så hyggelig gjenhør.

Noe jeg tror kommer til å bli enda hyggeligere er bassisten Alex James' splitter nye biografi «Bit of a Blur». Fyren som omtaler seg selv som the second drunkest member of the world's drunkest band har en råkvass penn, både som osteskribent i Observer Food Monthly og som spaltist i The Independent. Begge deler er vel verdt å sjekke ut. Terje på Tronsmo bokhandel mener han skal ha boka inne i løpet av uken som kommer og jeg har allerede bedt han om å holde av et eksemplar, kanskje du bør gjøre det samme.

Fountains of Wayne - Someone to Love (spor fra «Traffic and Weather»)
Åpningslåten fra luahyllede® «Traffic and Weather» er et sårt mesterverk. To mennesker sitter i hver sin leilighet i Brooklyn. Jenta ser på Kongen av Queens og fyren hører på Coldplay. Låten sier mer om livet og kjærligheten enn et dusin norske debutromaner til sammen.

/ When it's late / And it's hot / And an hour in the shower is the best that you've got / Don't give out / Don't give up / One of these nights / You might find someone to love /

Williamstown, Massachusetts' fremste humanister ser kanskje ut som om de spiller i Oasish (sjekk ut http://www.oasish.co.uk/ for bilder!) men det har levert en håndfull juveler av noen poplåter i over ti år. Da får det heller være med tvilsom stil.

R. Kelly - Real Talk (spor fra «Double Up»)
På en fuktig sammenkost for et par uker siden der brorparten av det klassiske lua-oppsettet var på plass ble R. Kelly diskutert. Hans siste, «Double Up» er en noe ujevn og litt for lang affære (dog ingen treer, det må sies). Særlig låten «Real Talk» varmer opp for «Trapped in the Closet: Chapters 13-22» som slippes på dvd i USA i slutten av juli.

Mannen har helt udiskutabelt et stort låtskrivertalent og en fantastisk stemme. Han er også helt udiskutabelt klin kokos, tett i nøtta, en «crazy cat» av beste merke.

Marinert i en blanding av billig boblevann, øl og vodka tror jeg vi kom fram til følgende: Hans største problem er kanskje at han likner på 50 Cent, reint fysisk. Robert Sylvester Kelly har fått mye tyn gjennom årene for sine grisete tekster. Det har ikke hjulpet på med hans livet imiterer kunsten/kunsten imiterer livet-holdning, men store biceps er med på å gjøre det hele problematisk. Uansett, vi snakket om Prince, en annen grisete fyr. Hadde han kommet unna med «Cream» eller «Gett Off» hvis han hadde sett ut som R. Kelly, eller 50 Cent for den saks skyld? Konklusjonen som jeg husker den; du kan komme unna med å synge om sæd hvis du er cirka like stor av vekst som Kylie Minogue. Mulig det hjelper å være medlem av Jehovas vitner også, det vet jeg ingenting om.

Grateful Dead - Shakedown Street (spor fra «Shakedown Street»)
Juninummeret av trendblekka Fader Magazine har en ung Jerry Garcia på coveret. Fader er alltid en fryd for øyet. Innholdsmessig når det som regel ikke helt opp. Det holder ofte å bla i gjennom, se litt på bildene og kjøpe Record Collector istedenfor. Denne gangen ble det kjøp gitt, og mellom permene kan man lese korte tekster av gamle og nye hedersmenn. Hvorfor Ornette Coleman likte å jamme med dem, hvordan de var en del av Graig Finns oppvekst i Minneapolis, Isaac Brooks avsmak for bandet på grunn av fansen og Devendra Banharts sammenlikning med varmt vann. I tillegg nydelige bilder av både Garcia og bandet. «Shakedown Street» er fra 1978, noen år etter perioden Fader er opptatt av i siste nummer. Jeg hørte låten igjen på jobb her om dagen, den er så uforskammet groovy at jeg begynte å le! Hvis du ikke har hørt den bør du sjekke den ut. Det gjelder forsåvidt nesten for alt Grateful Dead har gitt ut på plate.

A Mountain of One - Ride (spor fra «EP 1»)
A Mountain of One er et nytt bekjentskap. Platesamlermusikk som for øyeblikket kun er «tilgjengelig» på to-tre tolvtommere. Etter slippet av den svært limiterte «EP 1» ble musikken kalt The sound of England dreaming av musikkpressen der borte. Drømmende er et ord, balearisk et annet. Gitardiskogruppen er en slags blanding av Neu, Can, Popol Vuh, Pink Floyd på sitt mest episke og Andreas Vollenweider (hans «Caverna Magica» bør sjekkes ut i sommervarmen). Alt dette badet i saltvann og solskinn av en gjeng gamle house-produsenter i 40-årene. Den veltitulerte oppfølgeren «EP 2» er minst like fin. Begge disse pluss en tolver med mikser av bl.a. svenske Studio, skal samles på en cd i løpet av sommeren. Hvis varmen holder seg bør dette være et pliktkjøp for gutter og jenter over det ganske land.

Christopher Cross - Sailing (spor fra «Christopher Cross»)
I helga er det båtlivets gleder som gjelder. Jeg håper Øyvind tar med seg Ipod og høyttalere, da kan vi høre på «Sailing» mens vi tar ankerdrammen.

Fredrik Tingstad: Butikksjef Platekompaniet Stortingsgata


Judee Sill: «Live In London - The BBC Recordings 1972 - 1973»
Judee Sill er et riktig godt eksempel på den komplette kultartist. Underkjent i sin egen tid, en sparsommelig, oversett produksjon, et turbulent privatliv, en tragisk og ensom død. For deretter å bli rehabilitert og mytologisert av platesamlere, journalister og musikere de neste tretti år. I de siste årene har Judee Sill fått sin musikkhistoriske oppreisning. I fjor ble hennes to eneste album, «Judee Sill» (1971) og «Heart Food» (1973) endelig tilgjengelig på cd til en fornuftig pris. Hvis du innrømmer den minste svakhet for syttitallsfolkrock fra Laurel Canyon og der omkring, er det ingen vei utenom disse to mesterverkene.

Denne utgivelsen er nok ikke like essensiell, men enkelte av oss får jo aldri nok. Det er som tittelen indikerer, snakk om radioopptak gjort av BBC ved to forskjellige englandsopphold i forbindelse med albumslippene på begynnelsen av syttitallet. Sill er her i ensom majestet foran et høflig og oppmerksomt britisk publikum.

Hun levde et til tider stormfylt og kaotisk liv, men som musiker og kunstner var hun pertentlig og perfeksjonistisk. Låtene hennes er omhyggelige og vakkert komponert og utarbeidet. De er spekket med religiøse bilder og hentydninger, de avdekker et mørkt åndelig savn, en streben mot forsoning og forløsning som står i kontrast til hennes tragiske livsførsel med alle de klassiske bestanddelene: En vanskelig oppvekst med en alkoholisert mor og en voldelig far. En ungdomstid som kriminell, narkoman og prostituert som kuliminerte i et lengre fengselsopphold.

På disse radioopptakene prater og forklarer hun nervøst og usikkert mellom numrene, men straks hun gir seg i kast med en ny låt viser hun en mektig musikalsk myndighet. Hun synger klokkeklart og inspirert, og avslører seg selv som en betydelig instrumentalist. Gitararbeidet er særegent, og pianospillet vitner om en solid soul- og gospelinspirasjon med til tider overraskende kraftige anslag.

Heldig var de som fikk sjansen til å oppleve Judee Sill på nært hold disse vårdagene i London for godt over tretti år siden. Vi andre får ta til takke med denne utmerkede utgivelsen, vi gleder oss og undrer oss fortsatt over paradokset Judee Sill.

Øyvind Moen: Butikksjef Platekompaniet Sandvika


Art Brut - It's A Bit Complicated
Årets? En satans oppfølger til «Bang Bang Rock & Roll» (2005) er det uansett. Dette er plata Arctic Monkeys skulle ønske de hadde funnet i skrivebordskuffen før deres egen debutplate skulle følges opp. Indierockens Mike Skinner, Eddie Argos, skriver tekster som umiddelbart trekker i smilebåndet eller fester seg i underbevisstheten over tid. Argos skriver om lørdagskveld og ungdomstid, søndagskveld og voksenliv. Bandet pumper ut riff i en sjanger denne Lyttelua møter med sunn skepsis, men Art Brut har så til de grader de ekstra kvalitetene som gjør musikken spiselig for andre enn anglofile postpunkentusiaster. I salg 18/6.

Säkert! - Säkert! Sammen med Art Brut er soloprosjektet til Hello Saferides Annika Norlin den mest spilte i Lyttelua denne uka. Svensk indiemusikk som dette går det mange av på dusinet, men «Säkert!» har noe ved seg som gjør den mer hørbar enn sine kontemporære: 1) Stemmen til Annika Norlin (litt falsk og veldig sjarmerende). 2) Melodier milevis sterkere enn gjennomsnittet, også etter femten-tjue gjennomlyttinger. 3) Tekster som våger å ta opp tema som vanligvis er altfor tunge for glade sommerplater, men som funker fordi de er skrevet helvetes godt. «Ditt kvarter» er nesten like sterk som Jan Eggums idiotisk undervurderte «Du kjenner ikkje meg». Med «Vi kommer att dö samtidigt» i spissen er «Säkert!» som skapt for sommerkvelder på brygga med en pose øl i vannkanten, som Espen skrev i sin utmerkede anmeldelse av plata. Postgirobygget for folk med musikksmak og lyttelue, det skal være Säkert!

Fibes, Oh Fibes! - Emotional
Mer svensk utropstegnmusikk. Fjorårets «Emotional» står som en naturlig forløper til en av årets sterkeste plater, Salem Al Fakirs «This Is Who I Am». Smart soulpop som låner fra Spandau Ballet og Prince, ikke helt ulikt Magnus Hængsle eller Lambchop a la «Nixon». Tidligere i år varmet de opp for selveste Lionel Richie i Oslo Spektrum, men det var dessverre Lyttelua altfor tørst og ignorant til å få med seg.

Blue Nile - Hats
Lyttelua ønsket mer syntetisk følerimusikk og valgte «Hats» (1989) med de skotske eksentrikerne Blue Nile. Muligens ble akkurat denne valgt på grunn av coveret som viser en bredremmet lyttelue, eller «Audio Hat» som det heter der borte. Et svært godt valg uansett. Som en bedøvet Prefab Sprout/XTC-hybrid maler Blue Nile dunkle lydlandskap med myk pensel, i marginalt raskere tempo enn det Talk Talk gjorde på «Spirit Of Eden». «Hats» er plata du setter på morgenen etter en månelys helaften.

David Crosby - Voyage
Til helga skal Lyttelua på sjøen med en seilerentusiast som har vært med på flere månelyse helaftener enn de fleste, David Crosby. «Voyage», den triple CD-boksen fra 2006, burde vært obligatorisk ekstrautstyr i alle seilbåter. Flotte bilder av sjø, seil og ansiktspryd i et format og av en kvalitet kommende bokssett burde etterstrebe. Å skrive noe fornuftig om det musikalske innholdet på denne boksen forekommer meg som komplett umulig, til det er innholdet altfor bra. Spesielt andredisken, som dekker årene 1977-2004, er hinsides beskrivelsesmulighet.

Espen A. Amundsen: Musikkansvarlig ABC Nyheter


The Clientele: God Save The Clientele

Øyvind har nevnt denne tidligere i Lua. Og visste ikke helt hva han mente. Noe jeg skjønner godt. For helhetsmessig er dette en klassisk sjuer som likeså godt kunne vært en sekser. Når det er sagt; de fem første låtene er så bra at nier'n lenge svevde rundt i mitt hue, mye takket være ei formidabel lue som ikke lot seg kue selv om a satt på ei tue. «God Save The Clientele» er en lekende lett sak som får meg til å tenke på Prefab Sprout, Pearlfishers, Richard Hawley, John Lennon, Carpenters, Shack og Lambchop. En gromgjeng jeg med glede hadde delt en Pommac med en sein sommerkveld vel vitende om at jeg hadde sekken full av Troika. Ahhhh, lykke!! At de fleste låtene er kledd med strykere fra topp til tå og at Mark Nevers har skrudd lyden i Nashville, Tennesse, er med på styrke lykkefølelsen det første kvarteret. Men så ramler det hele litt sammen før det tar seg noe opp igjen mot slutten. Kunne vært årets EP. Men den gang ei. Bør likevel havne i hylla under C.

We: That's Why (She's So Fine) [singel]

Etter en Spellemann og to Alarm-priser for «Smugglers», er guttene i We tilbake med en krasj-krasj-krasj låt som ganske snart tryller fram smilet hos en rådvill musikkjournalist som innledningsvis var litt usikker på hva han mente om kvinnen som hoppet ut av høytalerene. Men visst er'a fin. Så fin faktisk, at jeg mer enn gjerne spanderer en Pommac ikke om men når vi møtes igjen. I presseskrivet uttaler den fjerprydede vokalisten Thomas Felberg følgende: «That's Why (She's So Fine) minner om Zeppelins Communication Breakdown møter Cheap Trick, et møte som for øverig aldri fant sted, men som WE nå tillegger historien».

John Hiatt: Live At The Hiatt

John Hiatt er definitivt en av de gamle heltene som rulet bigtime på 80-tallet. Album som «Riding With The King», «Bring The Family» og «Slow Turning» ble av naturlige grunner enten ihjælspilt, ødelagt av ølflekker eller smuglet ut av fatter'n. På denne liveskiva fra 1993 gir mannen med røsten jernet så det holder, samtidig som han dypper den ene låta etter den andre i fløte. Spesielt deilig er det å høre igjen låter som «I'Dont Even Try», «Slow Turning» og «Lipstick Sunset». Eier du ikke noen av de ovennevnte skivene, har du bare en ting å gjøre. I ekspressfart. Med en iskald Pommac på vent i kjøleskapet.

Glenn Tilbrook: The Past Has Been Bottled

En annen gammel helt som sammen med bandet sitt, Squeeze, også bidro sterkt til at fatter'n måtte entre kjellerstua med morske øyenbryn og viftende pekefinger. «The Past has Been Bottled» består av en haug demoer av klassiske Squeeze-låter som for eksempel «Is That Love, «Someone Else's Heart, «Labelled With Love», «Tempted» og «In Quintessence». Vi snakker altså poplåter skapt for det hinsidige, hvor nå enn det måtte være. Kvaliteten på demoene er selvfølgelig ikke all verden, men gir like fullt et sjarmerende innblikk i Glenn Tilbrooks vidunderlige univers. Et must for kjennere av Squeeze. Akkurat nå føles det som om «In Quintessence» er verdens beste låt. Men kanskje best av alt; bandet turnerer sammen igjen.

Moneybrother: Just Another Summer (singel)

Moneybrother lar nok en gang The Clash møte Bruce Springsteen. Noe som etter en meget kjapp lytting synes å fungere utmerket. Nytt album ute i august. Lua gleder seg enormt.

Personvernpolicy