Sober spanjol på sengekanten

Sober spanjol på sengekanten
Sober spanjol på sengekanten

Mørk blå nesten sort er en spansk debutantfilm som makter å forvandle en ren sengekantintrige til en like sjarmerende som sober meditasjon over sex, kjærlighet og vennskap.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Foto/Copyright: Arthaus

Artikkelen er levert av Film&Kino og skrevet av Dag Sødtholt.

Spansk Sex

Sex har ofte vært en viktig ingrediens spansk film. Her er tre andre filmer fra kjente spanske regissører som er søkklastet med erotikk:

Sex og Lucia (2001)

Regi: Julio Medem

Med Paz Vega, Najwa Nimri og Tristán Ulloa

Kika (1993)

Regi: Pedro Almodóvar

Med Verónica Forqué, Peter Coyote og Victoria Abril

Skinke, skinke (1992)

Regi: Bigas Luna

Med Penélope Cruz og Javier Bardem

Undertegnede var nylig på årets Kosmorama-festival i Trondheim, og det var spesielt gledelig å konstatere framveksten av mange nye europeiske regitalenter. Tilsynelatende uberørt av alt snakk om det personlige uttrykkets vanskelige kår i en filmverden dominert av strømlinjeformet kommers, presenteres den ene sterke filmen etter den andre, og de er laget av folk man aldri har hørt om før.

De kommer spesielt fra Tyskland, europeisk films nye kraftsentrum, men også fra Øst-Europa med land som Polen og Ungarn i spissen. Mange er debutfilmer, men de fleste er så håndverksmessig sikkert og elegant turnert at man aldri ville gjettet det. Dette gjelder i høyeste grad også for de spanske filmene, for eksempel Mørk blå nesten sort av Daniel Sánchez Arévalo, som nå har fått norsk distribusjon.

ALMODÓVAR OG ARÉVALO

Arévalo er 36 år gammel – ungt i filmsammenheng – har et knippe kortfilmer og en del manus for TV-serier bak seg. Debutfilmen hans har vakt berettiget oppsikt. Den var nominert for hele seks spanske Goya-priser og vant tre av dem – for beste nye regissør, beste nye skuespiller (Quim Gutiérrez som spiller Jorge, filmens hovedperson) og beste birolle (Antonio de la Torre som gestalter Antonio, Jorges bror).

Du vil kanskje kjenne igjen de la Torre fra Almodóvars nyeste opus Volver, hvor han spilte døgenikten Paco som fikk en så blodig skjebne der. Og det er til Almodóvar tankene umiddelbart går i møtet med Arévalos film. Det er ikke bare navnene som ligner, men den fordomsfrie og bramfrie holdningen til sex, tematikken rundt seksuell legning, de melodramatiske elementene i intrigen og den utstrakte bruken av dialog er alle elementer vi kjenner igjen hos spansk films største navn.

Likevel har Arévalo en egen stemme. Iscenesettelsen og bildene er mye mindre stilisert enn hos Almodóvar, tonen er lettere, og mens man i en Almodóvar-film ofte får inntrykk av at karakterene tilbringer mye av tiden med å forklare plottet for hverandre, er intrigen i Mørk blå nesten sort mye mindre komplisert.

ET UNDERLIG NAVN

Filmens navn krever sin forklaring. Både den spanske originaltittelen Azuloscurocasinegro og den internasjonale tittelen DarkBlueAlmostBlack skrives uten mellomrom. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men antagelig er det kun en gimmick som skal få filmen til lettere å feste seg hos folk. I Norge har man derimot valgt å bruke mellomrom der den slags normalt hører med.

Tittelen beskriver en dress Jorge er besatt av. Den henger i et utstillingsvindu. Ingen kjøper den, den blir billigere og billigere, men pengelense Jorge har stadig ikke råd. Dressen kommer til å symbolisere gapet mellom Jorges liv langt nede på samfunnets rangstige – han sitter fast i en vaktmesterjobb han hater – og hans ambisjon om en godt betalt jobb innen økonomi, som han er utdannet for. Dessverre faller han stadig igjennom under jobbintervjuene.

Samtidig får vi litt inntrykk av at han ønsker å være en outsider, som mange av de andre karakterene i filmen, og at grunnen til at han føler han ikke lykkes i livet i stor grad bunner i selvmedlidenhet og manglende selvbilde.

SOBER SENGEKANTINTRIGE

Plottet lyder som om det er hentet fra en dansk sengekantfilm: Jorges bror sitter i fengsel hvor han har forelsket seg i en kvinnelig innsatt. Han forsøker på harde livet å gjøre henne gravid slik at hun kan overføres til en avdeling hvor hun får mye bedre behandling. Imidlertid viser det seg at broren er steril, så Jorge får jobben med å gjøre damen gravid! Dette oppdraget som starter som en nærmest forretningsmessig sak glir naturligvis over i en situasjon hvor Jorge utvikler langt dypere følelser for fengselsdamen enn broren hadde ventet seg. Parallelt med dette følger vi en venn av Jorge, en ung slacker som ved en tilfeldighet oppdager at faren hans kan være homofil, en pille så bitter at den er umulig å svelge, spesielt etter at også sønnen blir en flittig gjest hos massøren som spiller en så viktig rolle i farens liv…

Dette høres jo fullstendig tullete ut, men det er Arévalos bragd at i stedet for å riste på hodene av det hele, tror vi faktisk på disse situasjonene. Til slutt ender Mørk blå nesten sort opp som en øm og innstendig meditasjon over sex, kjærlighet og vennskap, hvor intrigen viker plassen for varme og inntrengende dialoger mellom personene. De såre følelsene er imidlertid ispedd humor, som stadig ligger der og bobler (spesielt Jorges bror er en uforbederlig tullebukk), og filmen er holdt i en kjapp og slentrende tone som gjør at den aldri virker pretensiøs. Det er ikke en kunstfilmklisjé å se – tvert om er filmen svært jordnær. Noe som spesielt bidrar til dette er situasjonene rundt Jorge og hans demente far, som han pleier hjemme helt på egen hånd. Her vil nok for øvrig alle som har hatt foreldre med en slik lidelse finne mye å kjenne seg igjen i.

FULL AV SJARM

Mørk blå nesten sort er fremfor alt underholdende og full av sjarm, representert både i Pascal Gaignes hastige, melodiøse filmmusikk og i skuespillerprestasjonene. Quim Gutiérrez (fornavnet er en forkortelse for Joaquim) tar seg strengt tatt altfor godt ut til at vi burde tro på ham som henvist til en vaktmesterjobb, siden han sikkert kunne fått en jobb som fotomodell når som helst, men slike ting er vi jo vant til å bære over med i filmens verden.

På årets Kosmorama kunne man for øvrig se en annen uhyre imponerende spansk debut, nemlig Angosto av Jorge Sánchez-Cabezudo. Dette er en sober studie av skyld og personlig ansvar som fortellermessig både er suggererende og finurlig. La oss håpe at denne og mange av de andre nye stemmene i europeisk film kan komme i norsk distribusjon i kjølvannet av Mørk blå nesten sort.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Denne artikkelen er skrevet av ABC Nyheters samarbeidspartner Film&Kino.

Personvernpolicy