Pissed Jeans – «Hope for Men» (Sub Pop/Tuba)Primal poesi-punk
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Pissed Jeans oppsto da medlemmene i hardcorebandet The Gatecrashers en sommerkveld i 2003 var på vei fra Los Angeles til San Francisco i en bil med ødelagt aircondition. Ideen var visstnok å lage primitiv musikk som skulle være som den pressende varmen i den bilen - overveldende og utmattende. Pennsylvania-bandet har til dels klart det. De har tidligere gitt ut noen syvtommere og et album, og «Hope for Men» er deres debut på smålegendariske Sub Pop.
Å kalle «Hope for Men» ei garage- eller punkplate blir en grov forenkling. Joda, instrumenteringen er absolutt primitiv og ganske aggressiv. Men tekstene og strukturene i låtene er langt mer eksperimentelle enn tradisjonell punk, og ligger nok nærmere Public Image Ltd. enn Sex Pistols. Førstelåta «People Person» setter tonen godt for plata. Det er en fem minutter lang låt bygd opp rundt én bass- og trommerytme. En gitar støyer med feedback, reverb og overdrive og vokalist Matt Korvette brøler «He'll talk about the weather / On his digital watch / He forwards funny emails / Pics of a dog wearing a dress (...) They call him a people person» og lignende.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenKritikken av people persons er betegnende for denne plata - Pissed Jeans ønsker tydelig å skille seg fra streitingene og være annerledes. Og de klarer det godt på vei. Om Tom Waits, Iggy Pop og High On Fires Matt Pike hadde vært en og samme person, ville kanskje musikken hans låte som Pissed Jeans'. Spesielt i «Scrapbooking» er Tom Waits-sammenligningen relevant - dette er en kort poetisk fortelling om en som driver med akkurat scrapbooking, fremført over et stille, svevende komp av bass, piano og vispetrommer. Tenk «What's he building?» med hvisking og brøling om hverandre.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMatt Korvettes vokalstil er unektelig spesiell: Brølende og aggressiv, men samtidig drømmende og utsvevende. Han gauler med en teatralsk innlevelse som gjør at låtene ofte fremstår som dikt fremført over garage-, punk- og sludge rock-komp. Gitarist Bradley Fry bruker feedback og støy som elementer i sine partier omtrent like mye som han faktisk spiller riff. Vers-/refrengstruktur holder Pissed Jeans seg stort sett for gode for, og kombinert med Fry og Korvettes fremføring gjør det at «Hope for Men» fremstår som ganske artsy.
Artikkelen fortsetter under annonsenProblemet med store deler av «Hope for Men» er at selv om, eller kanskje nettopp fordi den er såpass spesiell, sliter jeg litt med å engasjere meg i plata. Mange av låtene er fascinerende annerledes, men er mer en kuriositet enn en troverdig formidling av følelser eller historier. I min bok er Pissed Jeans best når de kliner til og drar i samme retning med hardt trøkk, som i «Secret Admirer» og «A Bad Wind».
Første gangen jeg hørte gjennom denne plata, syns jeg den var et rotete kaos som ga meg lite. Etter et par runder satt den imidlertid en del bedre. «Hope for Men» er med andre ord en plate som kan vokse på meg. Ironisk nok er den også såpass slitsom og primitiv i formen at det ikke frister å gi den en runde til når man har fullført den. Potensialet hever karakteren til en sekser, men den er svak.
