Heller ikke nå skal vi alle dø

Årets norske avis, Aftenposten, hadde i forrige uke en proporsjonsløse trusselfølgetong. Avisen fortalte i klare ordelag om et «kjernefysisk mareritt 50 kilometer fra Norge».

Det handler om brukt ubåtbrensel i Andrejevabukta, og om et atomlager som «kan gå i luften» når som helst. Og, det handler visstnok om radioaktivitet tilsvarende 4000-5000 Hiroshima-bomber.

Bellona mener hele det nordlige Europa vil rammes, minst, dersom det går galt.

Når russiske myndigheter benekter egne resultater fra området rundt Murmansk, gir det grunn til bekymring. Men hvordan skal norske myndigheter reagere? Foto: Scanpix

La det være klart: forholdene i Andrejevabukta er ille, det er fare for både helse og miljø. Mye kan gå galt, og ingenting kan helt utelukkes. Stedet må ryddes, noe Norge står i bresjen for internasjonalt. Dette fordrer oppmerksomhet, hjemme så vel som ute. Så langt, så vel. Eller hva?

Forventede reaksjoner lot ikke vente på seg. Russiske myndigheter går raskt ut og benekter egne resultater. Her gir altså både analysefunn og offisiell oppførsel utvilsomt grunn til bekymring.

Våre egne politikere går nye runder med «blame game», på jakt etter «ansvarlige» (les: opposisjonen), samt litt egenoppmerksomhet.

Samtidig skal det altså varsles – og reageres.

Spørsmålet blir om og på hva, og på hvilke måter? Hvilken «storytelling» bør vies en atomopptelling som indikerer kjernefysisk nedtelling?

Først og fremst en sober beskrivelse. Sensasjonspregede avisoppslag er et dårlig utgangspunkt for en bredest og best mulig forståelse og innsats.

Også i denne sammenheng handler det om tre p’er: Problem, presentasjon, prioritering.

Problemet

Andrejevabukten er den engang så mektige Nordflåtens hovedanlegg for lagring av radioaktivt avfall og brensel. I november 2002, slapp for første gang utlendinger inn på anlegget.

At gjestene var norske, bør ikke overraske: et tiår med press og lokal relasjonsbygging bar til slutt frukter. Norske myndigheter kjenner forholdene, men trenger langt mer informasjon om både brenselsstaver og radioaktivitetsnivåer for å være sikre på at opprydningsarbeid ikke fører til ukontrollerbare kjedereaksjoner. Kunnskap er forutsetningen for en trygg og effektiv opprydning av atomsøppelet.

Russerne må med andre ord igjen på banen, og ut av det modus hvor det automatisk settes likhetstegn mellom hemmelighold og sikkerhet.

At selv en strategisk hovedplan for atomopprydningen stemples konfidensielt av russerne, og dermed effektivt holdes unna internasjonale sponsorer, er langt mer enn bare dårlig «markedsføring». Det er rett og slett synd.

Avfallet på Kola-halvøya skal visst inneholde like mye radioaktivitet som 4000-5000 Hiroshima-bomber, men kilden er usikker. Foto: Scanpix

Presentasjonen

Journalist Ole Mathismoen i Aftenposten står bak artikkelserien. Muligens har han fått anerkjennende nikk fra aviskolleger etter oppslagene. Men hvor han har fått det fra at høyaktive avfallet i Andrejevabukten «inneholder like mye radioaktivitet som 4000- 5000 Hiroshima-bomber», er uvisst.

Bellona benekter at de skal ha sagt noe slikt.

Uansett, eksempelet viser hvor viktig det er at kompetansemiljøer er edruelige i sine situasjonsbeskrivelser. I konfliktsaker hvor fakta er begrenset og trykket er stor, blir journalister lett rene mikrofonstativ, og det av en dimensjon de selv kanskje ikke alltid forstår rekkevidden av.

Det aktuelle lageret, ja hele bukten, er og blir noe annet enn en atombombe. Det vil aldri generere brøkdelen av den energien som en tidlig morgen i 1945 blåste vekk Hiroshima.

Selv forsøkene på å sammenligne Andrejeva med verdens verste kjernekraftulykke – Tsjernobyl-ulykken i 1986 – som rammet Norge hardt, er skivebom. Konsekvensene den gang ble ekstra ille fordi det brant i grafitten i reaktoren, med vedvarende utslipp i ti dager. Tilsvarende vil ikke skje i Andrejeva, selv om selv et enkeltpuff kan spre mye radioaktivitet – særlig lokalt.

Sammenligningene er med andre ord misvisende og villedende. Vurdér følgende:

Dersom vi bruker Bellonas egne anslag over reaktorkjerner, brenselselementer og uraninnhold i avfallsanlegget, ender vi opp med i overkant av 25 tonn uran (dersom vi ser bort i fra burn-up). Teoretisk tilsvarer dette uranmengde i 10 milliarder kubikkmeter sjøvann.

På en god dag bringer Golfstrømmen visstnok med seg 40 millioner kubikkmeter vann per sekund. I løpet av noe over fire timer vil strømmen i så fall brakt med seg like mye uran som det som finnes i Andrejeva.

Hvor skremmende virker det, til sammenligning?

I sum, selv velmenende agendasetting helliggjør ikke salgsmidlene.

Dette bringer oss over til den siste, og sannsynligvis vanskeligste p’en:

Avfyringen av den nye atomraketten RS-24 fikk bare en notis... Foto: Scanpix

Prioriteringen

Sett nå at det virkelig finnes kjernevåpen på Kola, skal brukt ubåtbrensel fremdeles være førsteprioritet? Hva med de mange fyrlyktene med radioaktive (strontium)batterier? Norske myndigheter omtaler gjerne disse som sikkerhetstrusler: De kan brukes av terrorister, må vite.

Selvsagt kan de det, ingenting kan utelukkes – igjen.

Men er det kanskje grunn til å spørre seg hvorfor de 2000 til 3000 kjernevåpnene som faktisk sannsynligvis finnes på Kola ikke engang blir debattert? Hver og én av dem er sannsynligvis langt, langt kraftigere enn nevnte Hiroshimabomber.

Og, mens Aftenposten kjørte Andrejevasaken for fullt, over flere sider hver dag, ble nyheten om Putins testing av sin nye atomrakett kun funnet en notis verdig. Raketten kalles RS-24 og kan utstyres med inntil ti stridshoder uavhengige av hverandre.

Skal det telles, så bør det telles skikkelig – og fortelles sikkelig.