Turbonegro: «Retox»

Formelneger

På «Retox» vil alle Turbo-fans finne mye allsangvennlig materiale. Den musikalske formelen er den samme som den (nesten) alltid har vært.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De godt voksne mennene i Turboneger plasserer seg selv som verdens fjerde beste formelrockband. Før dem kommer størrelser som Slayer, Ramones og AC/DC. For disse gjelder det å finne en musikalsk og tekstmessig suksessformel som funker og holde på den. Her gjelder det ikke å finne opp kruttet, men det må likevel smelle kraftig og gjenkjennelig nok til at fansen stadig kommer tilbake på konsertene, hoier med, kjøper t-skjorta og skryter til venner og bekjente om opplevelsen slik at de blir med neste gang.

Det å levere pakka, å gjenta seg selv blir selve poenget og nøkkelen til suksess. På slutten av nittitallet fant Turboneger sin eiendommelige, bisarre og sjarmerende formel: Deathpunk, denim, sminke og homoerotikk. Deretter laget de mesterverket «Apocalyspe Dudes». I dag finnes det nærmere 1000 «chapters» av fanklubben Turbojugend verden over.

Blant en del kritikere blir formelrocken ofte betraktet med den dypeste skepsis. Den representerer en forflatning, en regresjon, den er overfladisk og grunn, stagnasjonen er opphøyet til et stilideal. Her bys det ikke på nye innsikter, nye spennende perspektiver eller innfallsvinkler. Variasjon finner du bare i merchandise-boden: Årets t-skjorter og hettegensere med bandets logo kommer i stadig nye varianter. Det gikk rykter om at Turboneger omsatte den slags for et sekssifret beløp da de gjorde sin comeback-konsert på Quart-festivalen i 2002.

In it for the money? Ren kynisme? Enkel rockemorro for kidsa? Tja. Turboneger liker å forvirre. Ideolog, låtskiver og bassist Thomas Seltzer beskriver bandet som et kunstprosjekt, en omreisende installasjon som demonstrerer denne forflatningen. På velkjent spissformulert og underholdene vis, får han i Dagbladet tirsdag 5. juni intellektualisere over sin egen formelrock. I Turbonegers formel er det paradoksalt nok plass til både Alice Cooper, Michel Houellebecq, Kiss og Walter Benjamin. Og bandet identifiserer seg med de marginalisertes kultur: «Vi er bandet for de evige outsidere». Og litt etter beskriver Seltzer selv «Retox» som «en hyllest til oss selv, spilt med en postmoderne, selvtilfreds arroganse».

Denne selvtilfredse arrogansen kommer godt med. De surmagede kritikerne kan ha det så godt. Bedømmelsen av det musikalske innholdet er overlatt til fansen: Synger de med?

På «Retox» vil alle Turbofans finne mye allsangvennlig materiale. Den musikalske formelen er den samme som den (nesten) alltid har vært: Den består av en ikke ubetydelig del av syttitallets utspjåkete glamrock - Kiss, Bowie under Ziggy Stardust-perioden og tidlig Alice Cooper, Iggy Pop omtrent rundt «Kill City». Den dustete, sjarmerende og fengende melodiføringen til Cheap Trick. Og edel amerikansk punkrock fra Ramones og Dictators via The Germs og Black Flag til Poison Idea. I den senere tid har de også flørtet med stupid, sværlemmet arenarock type Motley Crue, Van Halen og Def Leppard. Og som musikere er Turboneger i en klasse for seg: Det vet å sno seg rundt alle disse referansene på sedvanlig utsøkt vis.

«Retox» er kanskje en smule mindre glamorøs og glossy enn forgjengerne. Mer punk, mindre heavy metal. Noen «musikalsk utvikling» er det ikke å spore, men det er jo heller ikke poenget i Turbosammenheng. Jeg tar meg selv i ha omtrent hele albumet på tunga etter et par gjennomlyttinger, og det må jo være et godt tegn. Forflatningen, regresjonen og referanseleken fortsetter som før. Turbojugend i Førde, L.A, San Sebastian og Sydney venter på å få hoie med på nye klassikere. Forhåpentligvis kjøper de en t-skjorte på veien ut.

Karakter: 8 av 10

Les andre plateanmeldelser her

Personvernpolicy