Upretensiøst og sexy
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Queens Of The Stone Age (QOTSA) er jo slett ikke noe band, det er Josh Homme med diverse gode venner: Dave Grohl trommet på et av dette tiårets få store rockeklassikere, «Songs For The Deaf» (2002), Mark Lanegan dukker stadig opp, Billy Gibbons fra ZZ Top spilte på forrige album, «Lullabies To Paralyze» (2005). Men hvor ble det av bassist, vokalist og sidekick Nick Oliveri?
Oliveri satte sitt fornøyelige preg på både triumfen «Songs For The Deaf» og det foregående gjennombruddet «Rated R» (2000). Han garanterte med sin avsindige vokalstil og eksentriske sceneoppførsel for en real dose svært underholdende «bad craziness» i QOTSA-kollektivet, men ble skjøvet ut i kulden etter «Songs For The Deaf»; han var vist for gærn selv for Josh Homme. På den mørke, monotone og skuffende «Lullabies» var Oliveris fravær påtrengende, og mange mente at slutten på samarbeidet mellom Homme og Oliveri var begynnelsen på slutten for QOTSA.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMye tyder på at Josh Homme er i ferd med å revitalisere QOTSA med «Era Vulgaris». Albumet innholder de velkjente QOTSA-elementene: den videreutviklede stonerrockriffingen, de kantete, asymmetriske arrangementene, den underliggende popfølelsen, den pirrende, intense og skarpe hardrocken som gjør at QOTSA treffer også de utenfor det sedvanlige metalsegmentet.
Dessuten er den verste paranoiaen og de drøyeste dopreferansene tonet ned til fordel for et fysisk, elegant og sexy musikalsk utrykk: Når Josh Homme roer ned med sin karakteristiske tørre og tilbakelente stemme, minner det mer om kåt crooning enn macho hardrockstønning. Sjekk ut nydelige «Into The Hollow» eller platens definitive høydepunkt, «Make It Wit Chu»; en langsom, seig og stilig boogie som oser av svette, klamme kropper. Gitarspillet er for øvrig noe av det cooleste jeg har hørt på denne siden av gammal ZZ Top.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Men for all del: Her er det varmblodig, hissig rock'n roll også. Førstesingelen «Sick, Sick, Sick» er vel neppe noen ny «No One Knows», men en rabiat, morsom faen. «I'm Designer» er stakkato, corny og catchy, «Misfit Love» slesk og forførende og «Battery Acid» er et vellykket forsøk på å inkorporer åttitalls new-vavekeyboard i riff-o-ramaet.
Så la oss konstatere at Josh Homme med «Era Vulgaris» er oppe og står fint på egen hånd, alt tyder på at han klarer seg fint uten Oliveri. Sammen med sine mer eller mindre faste kumpaner Troy Van Leeuwen, Joey Catillo, Mark Lanegan og produsent Chris Goss, har han laget et variert, presist, upretensiøst og - gud forby! - sexy album. Trent Reznor fra Nine Inch Nails og Julian Casablancas fra The Strokes er vist også med et eller annet sted, hvor og når er for denne anmelder uvisst. Men det har strengt tatt ingenting å si: Dette er Josh Hommes' album.
