Dream Theater: «Systematic Chaos» (Roadrunner/Bonnier Amigo)

Systematisk kaos

Drømmeteateret gir sitt niende studioalbum navnet «Systematic Chaos» og beskriver med det sitt musikalske virke ganske så treffende.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Siden debuten «When Dream And Day Unite» i 1989, har Dream Theater gitt ut relativt varierte album innen sjangeren progressiv metall. Det vil si at platene i seg selv har inneholdt forskjellige elementer, men ikke minst at bandet har variert innholdet fra album til album. Dette har medført at jeg har klare favoritter blant bandets utgivelser. «Images And Words», «Scenes From A Memory» og «Train Of Thought» er toppene i en generelt sterk diskografi.

Da jeg ikke hadde særlig sans for den forrige platen, «Octavarium», som var direkte tam og kjedelig, hadde jeg visse forhåpninger til «Systematic Chaos». Tittelen er som nevnt treffende, i det Dream Theater blander halsbrekkende musikalske krumspring med god meloditeft. Det er når det rocker som mest at bandet fungerer best. En del av det rolige materialet har lett for å bli langtekkelig, særlig når låtene ofte varer mellom 10 og 15 minutter. På denne platen får man begge deler, noe som gjør at den er bedre enn «Octavarium», men ikke helt på høyde med deres beste.

Platen innledes svært bra. De fire første sporene er glimrende, med åpningslåten «In The Presence of Enemies - Part I» som det beste. Her er det tyngde, riffing og gode melodier i skjønn forening. «Forsaken», som er platens korteste spor og klokker inn på 5,35 minutter, har også mye tøft gitararbeid og er den mest typiske radiolåta på skiva.

«Constant Motion» låter mer Metallica enn Metallica selv har gjort på lenge. I tillegg til tung riffing synges det uvanlig aggressivt i James Hetfield modus. James LaBrie og trommis Mike Portnoy utfyller hverandre bra vokalt. «The Dark Eternal Night» er også ganske heavy og har en del glimrende progressive partier der gutta virkelig viser hva de er gode for.

Mike Portnoy har slitt med alkoholisme og har funnet ut at det er god terapi å skrive om dette. «Repentance» har blitt en rolig mollstemt sak på nesten elleve minutter. Det låter pent, men blir veldig kjedelig. Porcupine Tree er bedre på den greia der. «Prophets Of War» minner faktisk om Muse og er ganske utypisk Dream Theater. Denne fungerer bra og viser bandets store spennvidde.

Det er de to siste komposisjonene, «The Ministry Of Lost Souls» og «In The Presence Of Enemies - Part II», som trekker ned helhetsinntrykket i mine ører. Med en total spilletid på over en halv time blir jeg sittende og kjede meg og vente på slutten. Begge låtene inneholder selvsagt flere gode partier, men kunne med fordel ha vært kuttet ned en god del. Dream Theater har ved flere anledninger vist at kvantitet og kvalitet kan gå hånd i hånd. De nevnte låtene er totalt sett ikke blant disse.

Konklusjon: Glitrende musikere, der også den til tider kritiserte LaBrie leverer bra. Mye gledelig tyngde i materialet, særlig i begynnelsen. Noe baktungt, der særlig slutten fremstår som litt for langtekkelig. Ja, også i forhold til at vi snakker om prog. Kan bli en fet konsert i september dog, men se opp for oppvarmingsbandet Symphony X. (Anmeldelse av ny plate senere i juni).

Karakter: 7 av 10

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus