The Icarus Line - «Black Lives at the Golden Coast» (V2)

Lever opp til navnet

I sin søken etter å låte annerledes, kan det virke som The Icarus Line glemmer å være seg selv.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I gresk mytologi er Ikaros en ung gutt, sønnen til Daedalus. Daedalus blir holdt fanget på en øy, men lager vinger av fjær og voks til seg og sin sønn, og de lærer seg å fly. De rømmer fra øya, men Ikaros trosser farens beskjed om å holde seg nær ham og flyr så høyt at voksen i vingene smelter av varmen fra sola. Ikaros faller og dør.

På «Black Lives at the Golden Coast» gjør The Icarus Line mye likt som Ikaros.

De prøver veldig mye forskjellig på denne plata og referansene er mange. «Gets Paid» er glam-garage og låter som David Bowie og Lou Reed. «Slayer» oser Sonic Youth i deres mer poppa øyeblikk og er kanskje platas kuleste låt. Tittellåta er klassisk garagepunk og slekter sterkt på Iggy & The Stooges. Den åtte minutter lange sistelåta «Kingdom» er rett og slett progrock, i den betydning at The Icarus Line låter som en blek kopi av The Mars Volta - vokal, gitar og produksjon låter mistenkelig likt.

Nå kan det kanskje virke rart av meg å bare ramse opp band de enkelte låtene minner meg om, men det er nesten slik jeg opplever plata. Det er så stor forskjell i stilen og produksjonen på låtene at plata fremstår som et lappeteppe av favorittbandene til The Icarus Line. Og selv om lappetepper kan varme en vinternatt, er de sjelden veldig pene. Så også med «Black Lives at the Golden Coast».

Å totalslakte denne plata blir imidlertid litt feil. Den har absolutt sine øyeblikk, når bandet treffer det de prøver på, som i nevnte «Gets Paid» og «Slayer». På flere låter er produksjonen ganske kul. Det er også verdt å nevne at mange av låtene ikke på langt nær er så riffbasert som bandets tidligere verker, som lå mer i garage/hardcore-området. Det er et pluss i min bok.

På dette albumet er ambisjonene skyhøye, som Ikaros' var. Fallhøyden til The Icarus Line er dog ikke så høy, men faller gjør de absolutt. De prøver så mye forskjellig at det stort sett bare blir forvirrende, lite overbevisende, famlende og ikke halvparten så originalt som de sikkert ville at det skulle være.

Produksjonen på «Black Lives at the Golden Coast» er god, og jeg liker en del av de eksperimentelle gitarpartiene. The Icarus Line skal selvfølgelig også ha honnør for å tørre å prøve noe annerledes enn riffdrevet garage. Men det er vitterlig begrenset hvor mange sjangre man kan slippe unna med på en plate på 43 minutter, og progpostpunkgrungegaragepoprock blir litt mye å svelge.

Karakter: 4 av 10

Les flere musikkanmeldelser her.

Personvernpolicy