R. Kelly: «Double Up» (Jive/Sony BMG)Er det mulig?
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
En ting R. Kelly aldri skikkelig har fått offentlig skryt for, er hans evne til å ta relativt dølle smørsanger (ja, sine egne) og lage skikkelig BANGERS av noen dansegulvlåter med remixene. I mitt hjerte er ikke remixen av «I'm A Flirt» som dukket opp i orginalversjon på Bow Wows skive i fjor noe unntak, den er allerede spilt relativt høyt i bilen opptil flere ganger.
Andre eksempler er fjorårets monsterhit «Slow Wind» eller eldre låter som «Igniton», «Hotel» og for ikke å glemme «Step in The Name of Love» - alle ganske rolige, relativt småkjedelige smørlåter som har blitt dansegulvsklassikere i form av sine remixer. Riktignok er jeg glad for at de aldri har prøvd å pimpe opp såpehiten «I Belive I Can Fly», men Robert Sylvester Kelly - eller Kells som de kaller han - har så definitivt ting å bringe til bordet - eller rettere sagt gulvet - også på denne skiva.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenJada, han blir omtalt som en mørk(?) Michael Jackson, og neida - han har kanskje ikke renere mel i posen en i nesen, men det er et eller annet med det at verden helt sikkert ikke hadde vært et bedre sted uten Freud eller MJ - og de hadde/har begge sine svin på skogen. Så - midt mellom dem finner du R. Kelly. Men spørsmålet er - kan man tilgi svinet på skogen når det blir ribbe til jul HVERT år? Jeg mener det - iallfall i R.Kellys tilfelle.
«Double Up» er smekkfull av gjesteartister, og R. Kelly har faktisk vært flink til å la gjesteartistenes særpreg skinne igjennom på låtene, til tross for at de åpenbart er R.Kelly-låter - en kombinasjon som gir oss R. Kelly-soundet iallfall jeg elsker så høyt. I likhet med flere innen sin sjanger er ofte samarbeidene best, men akkurat i dette tilfellet kan det jo tenkes at det også har å gjøre med det faktum at Kellys låter lett kan bli oppfattet som noe... psykotiske.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Som den 12 minutter lange «Trapped in the Closet» - en slags sunget såpeserie om noen ekte og utenomekteskapelige konflikter et normalt sundt hode rett og slett ikke kan klare å forestille seg.
Det er noen helt crazy låter på dette albumet. Sexmetaforiske «The Zoo» for eksempel, komplett med dyrelyder og bur-metaforer, er nok en R.Kelly låt som burde ha aldersgrense, men som for oss over 16 - eh.. 18 - er underholdene og funky. «I´m Havin a Baby» er på mange måter etterlengtet; nå har 40 åringen fra Chicago sunget som sex i alle mulige former og størrelser i alle år, men teksten er så banal og gæren at den dessverre ikke får den sjarmerende feelingen til naivistiske «I Wanna Have Your Babies» Natasha Bedingfield er ute med om dagen, selv for en med baby på hjernen.
Klare favoritter er tittelsporet «Double Up» med Snoop, den allerede omtalte remixen av «I'm A Flirt» med T.I og T-Pain, og ikke minst sløye og sexy «I'm Tryin To Get a Number» med Nelly. Kelly er flink til å la gjesteartistene sette sitt preg på låtene, og på den måten har han klart å skape et variert album - det svinger mellom råkult og kvalmede søtt, men balansen er der, og hvis du kan like musikken for musikken og et øyeblikk glemme personen som synger, ja da kommer du garantert til å like det du hører.
I likhet med Michael Jackson kan R. Kelly «do his thing» til han ikke gidder mer, spør du meg. Virkelig.
Karakter: 7 av 10
