Lyttelua 14

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lyttelua har intervjuet Jesse Malin som i disse dager er aktell med singel og video med far sjøl, Bruce Springsteen. Men ikke nok med det: Kenneth fra VME og Jørgen fra Tuba Records forteller deg alt

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lyttelua intervjuer Jesse Malin som nylig ga ut albumet Glitter In The Gutter


Hva hører du på, Jesse?

- For tiden hører jeg på Ryan Adams «Easy Tiger», Rufus Wainwrights «Release The Stars», Amy Winehouses «Back To Black», den nye Detroit Cobras-skiva, The Hold Steadys «Boys and Girls In America. Men jeg hører også mye på gamle plater. Sam Cooke, Simon & Garfunkel, Al Green, Bob Marley, Chuck Berry, tidlig Elton John, Harry Belafonte, The Bad Brains, The Pogues, The Undertones, The Buzzcocks, Graham Parkers «Squeezing Out Sparks» , Janes Addiction, Grand Master Flash, Public Enemy og The Dickies.

- Alt av The Rolling Stones og The Kinks, med unntak av de siste 10 årene. The Jam, Paul Weller er en av mine favoritt- låtskrivere. Billy Bragg, Ian Hunter, Lucinda Williams, Ike & Tina Turner, Ronnie Spector, The Ronettes. Det finnes vel egentlig bare to typer musikk: bra og dårlig.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Favorittalbum Replacements?

- Det er nok «Tim». Fantastiske låter som «Here Comes A Regular», «Bastards Of Young», «Swingin Party», «Left Of The Dial» og «Little Mascara». På «Hootenanny» og «Let It Be» eksperimenterte bandet med forskjellige musikalske stilarter, men på «Tim, mye takket være en solid blanding av rockere og ballader, nådde Replacements sitt musikalske høydepunkt. Selv om bandet produksjonsmessig kanskje var bedre på «Pleased To Meet Me» og «All Shook Down». Likevel, det er noe helt spesielt med «Tim»s crappy Tommy Ramone produksjon. Jeg elsker Tommy.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Favorittalbum Ramones?

- Tror jeg går for «Road To Ruin». Bra produksjon, uten at det blir sellout. Trommene til Marky er helt topp. Noen av de såre, ømme låtene, som for eksempel «Don't Come Close», er helt utrolige. Får bare lyst til å dra på konsert og ta en øl. En hyllest til livet og øyeblikket. «Wanna Be Sedated» høres alltid så fresh ut og «I Wanted Everything minner meg om oppveksten i Queens, i middelkassen som en slags outsider. Når det er sagt; alle de fem første Ramones-albumene er fantastiske. It's just a great run.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva med Marshall Crenshaw?

- Liker veldig godt «Someday, Someway» som Robert Gordon gjør en cover av. En bra pop-snekker som jeg respekterer.

Powerpop?

- Elsker band som Rockpile, Squeeze og The Only Ones. For ikke å snakke om Cheap Trick, som har påvirket meg veldig mye. En institusjon. Robin Zander har en herlig stemme. Tekstene er veldig teenage og musikken har elementer av både punk og Beatles i seg. Masse humor. Elsker alt inklusive «Dream Police» som på mange måten var begynnelsen på slutten. Men bandet er fremdeles fantastisk live.

Andre ting du hører på for øyeblikket?

- Jeg vender alltid tilbake til «London Calling». Og i senere tid, mye på grunn av filmen om Joe Strummer, «Sandinista!». Sountracket er suverent. Clash-demoer. Mascaleros-stuff. En glimrende Tim Hardin låt, «Black Sheep Boy». En herlig samling låter.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hører også mye på Holy Ramos siste album «Racehourse». Litt Carole King møter Johnny Thunders møter Cat Power. Liker også The Muffs, tøff powerpop. Også digger jeg «Boys And Girls In America» med The Hold Steady. Minner meg veldig om tidlig Springsteen, og da spesielt enkelte av låtene på «Greetings From Asbury Park». På konserter gjør jeg en akustisk versjon av «You Can Make Him Like You». Det er i det hele tatt veldig mange fine ballader på «Boys And Girls In America». Digger også Thin Lizzy-rockegitaren. Tekstene er litt angry Elvis Costello, tidlig Springsteen angry- outsider- pointed-aktige.

Johnny Thunders «So Alone»?

- Er veldig glad i teksten på «You Can´t Put Your Arms Round a Memory» som stammer fra The Honeymooners TV-show. Digger også « (She's So) Untouchable», «Great Big Kiss» og Thunders versjon av «Pipeline». Ja, også tittellåta da som er bonussporet. Folk spør meg ofte hvordan jeg lærte meg å spille akustisk gitar. Har jeg hørt på Waylon Jennings eller Johnny Cash? Nope. Jeg begynte å like akustisk gitar etter å ha hørt Johnny Thunders «Hurt Me». Låta «It's Not Enough» fra Heartbreakers L.A.M.F er en låt jeg liker utrolig godt og ofte spiller live, avslutter Malin.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kenneth Jønsson: Sales/Label Manager VME


Wilco - One True Vine (mp3)

Wilcos nye skive «Sky Blue Sky» er et udiskutabelt mesterverk, den perfekte sommerskive og helt sikkert nevnt til det kjedsommelige i tidligere utgaver av Lyttelua. Det er bare en låt jeg ikke helt får taket på, og som bryter den perfekte raden av nye perler fra Jeff Tweedys hånd, den lett irriterende «Shake It Off».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den burde nok absolutt vært byttet ut med «One True Vine»; en låt fra «Sky Blue Sky» innspillingen som er å finne på nettet og skal benyttes som b-side. Låta er kort, nydelig og - etter to-tre gjennomlyttinger - helt obligatorisk i Lyttelua. Jeg byttet i hvert fall ut «Shake It Off» med «One True Vine» på mp3-spilleren min, og med ett ble «Sky Blue Sky» enda mer perfekt.

Diverse artister - Zodiac (filmmusikk)

Ikke bare årets film, men også årets soundtrack. David Finchers nervepirrende og ekstremt spennende film om massemorderen Zodiac er nemlig tonesatt med gull fra ende til annen. Låter som «I Want To Take you Higher» med Sly & The Family Stone, «Hyperbolicsyllabicsesquedalymistic» (puuh..) med Isaac Hayes og «Inner City Blues (Make Me Wanna Holler)» med Marvin Gaye er perfekte i mange av filmens klaustrofobiske scener som skildrer storbyen San Francisco på 70-tallet på ypperlig vis. Vi finner dessuten artister som Eric Burdon and The Animals, Santana, John Coltrane og Miles Davis på dette briljante soundtracket som funker som fy i en mørk og avkjølt kinosal, og som også gjør seg særs godt i Lyttelua på verandaen en tidlig sommerkveld. I Lua mi har den i hvert fall fått fast plass de siste dagene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

The Exploding Hearts - Guitar Romantic

Dette bandet fra Portland, Oregon, rakk dessverre bare å gi ut ett ordentlig album; «Guitar Romantic» (2003). Etter mye gode kritikker og en ganske sterk hype i den amerikanske rocke-undergrunnen, lå alt til rette for at bandet skulle få sitt store gjennombrudd. Både en omfattende turne og en bedre platekontrakt var på trappene da tragedien inntraff. På vei hjem fra en spillejobb i San Francisco 20. mai 2003, kjørte bandbilen av veien, og tre av bandets fire medlemmer døde momentant.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ufattelig tragisk ulykke, selvfølgelig, men det er også svært trist at bandet aldri fikk sjansen til å bevise hvor store de kunne ha blitt. Dette debutalbumet er nemlig enormt sterkt og blant 2000-tallets beste utgivelser. Både bandets look, coverart og sound er som hentet rett fra 1977, og de klarer utrolig nok å høres ut som en vellykket blanding av Buzzcocks, The Clash og The Only Ones. Denne sounden var det jo ganske mange som prøvde å få til på begynnelsen av 2000-tallet, men ingen var i nærheten av å mestre det så godt som The Exploding Hearts. Eller for å si det på en annen måte; ingen hadde så sterkt låtmateriale som denne kvartetten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nettopp derfor er denne skiva flere hakk bedre enn de andre skivene som kom i den nye bølgen av rock og punk for en fire - fem år siden, og nettopp derfor hadde The Exploding Hearts fortjent å bli like store som The Strokes. Minst. Er du glad i punkrock med et tilsnitt av klassisk pop anno 1977-78, skylder du deg selv å sjekke ut denne moderne klassikeren. Jeg prøver selv å ha den i Lyttelua så ofte som mulig. I fjor kom dessuten samleren «Shattered» som består av singler, alternative versjoner og livespor. Også den er vel verdt å sjekke ut.

Freda Payne - Band Of Gold

Sommeren er her og det er en fin tid for å plukke frem noen av soulklassikerne sine. Freda Payne sin vidunderlige skive «Band Of Gold» fra 1970 er i så måte en perfekt kompanjong for Lyttelua på sene og lyse kvelder. Albumet ble gitt ut på supertrioen Holland Dozier Holland sitt plateselskap Invictus, som de opprettet etter å ha skrevet og produsert et enormt antall hit singler for Motown på 60-tallet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

«Band Of Gold» er en plate som fortjener å stå side ved side av flere av nettopp Motown sine klassiske soulplater, og særlig tittelsporet «Unhooked Generation» tilhører det øverste sjiktet av klassisk soul. Platen er meg bekjent ikke tilgjengelig på cd (vinylen bør anskaffes for de som er interessert), men det finnes et par finfine samlinger på cd som inneholder høydepunktene fra «Band Of Gold» og andre godbiter fra Freda Paynes karriere. For eksempel «Unhooked Generation» fra Castle Records.

Poco - Crazy Eyes

Denne skiva fra 1973 er Pocos sjette album og blant den totale diskografien til bandet er det kun to album som har solgt mer. Likevel er dette albumet en aldri så liten glemt perle, og det var faktisk ikke før nå nylig at jeg selv oppdaget det til tross for at jeg har hørt på Poco ganske jevnt de siste fem årene. Det var derfor med stor glede at jeg kunne fastslå at for meg personlig må dette regnes som gruppens mesterverk, og den har nesten ikke vært ute av Lyttelua i ettertid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skiva er ikke så preget av den rootsy countryrocken som de tidlige albumene («Pickin' Up The Pieces», for eksempel), men har heller et sløret og mykt kokainlydbilde a la The Eagles som ikke minst kan høres i fantastiske «Here We Go Again». Albumet inneholder også en meget fin versjon av Gram Parsons «Brass Buttons» og gjesteopptreden av Chris Hillman (Byrds, Flying Burrito Brothers, Manassas m.m) på mandolin. Platens høydepunkt er imidlertid Pocos versjon av JJ Cales «Magnolia», som står frem som et av høydepunktene innenfor 70-tallets vestkystrock. Denne platen er forsommerens Lyttelue- favoritt for meg, og vil få de tre ukene som er igjen før California-ferien min til å føles litt kortere..

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jørgen Angvik:Label Manager Indie / Rock Tuba Records


Jim Ford - The Sounds of Our Time

Ingen lytteuke eller Lyttelue uten Jim Ford, Harlan Countys store sønn. Jeg gremmes over at jeg i min uvitenhet og skjødesløshet har gått glipp av denne artisten frem til nå. En artist som for all tid fremover vil være sydd inn i en spesiell permanent lomme i Lyttelua som countrysoulen fritt kan strømme fra:

Artikkelen fortsetter under annonsen

In the black hills of Kentucky I was raised,

in a shack on a big bald mountain,

born into poverty,

bathed in misery,

the time I went hungry you can't count 'em,

where the cold winds blow,

and the crops don't grow,

a man's tired of living when he's twenty.

I was digging hard coal at twelve years old

Way down in Harlan County

Som låtskriver for The Temptations, Aretha Franklin, Delaney & Bonnie, Bo Diddley, Bobby Womack, som kompis og svirebror med Sly Stone, som Nick Lowes største musikalske inspirasjon, som ukreditert låtskriver av Bobby Gentrys monsterhit Ode To Billy Joe fra 1967, og med Harlan County- albumet fra 1969 på samvittigheten, skulle man tro at Ford kunne ha skapt seg en musikalsk karriere, men Ford (og skjebnen) ville det annerledes og han forsvant fra jordens overflate en gang på syttitallet. Heldigvis ble han og musikken hans funnet igjen, og re-utgivelsen av albumet, med sjeldne singler og tidligere uutgitte låter er det viktigste som har blitt avspilt i denne lytterens lue siden Warner endelig bestemte seg for å gi ut Neil Youngs On the Beach på cd.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

"Jimmy Ford is the baddest white man on this planet. Killer Writer" -Sly Stone

Van Dyke Parks - Discover America

På tross av at det meget eklektiske debutalbumet Song Cycle er regnet for å være mesterverket til Brian Wilson-kompisen, Van Dyke Parks, holder jeg en knapp på hans andre album, Discover America. En herlig reise til Karibien, mer spesifikt Trinidad, sånn cirka på førtitallet, hvor Parks hjulpet av backingbandet Little Feat anført av Lowell George tar for seg en rekke amerikanske ikoner, Jack Palance, Bing Crosby, FDR og J. Edgar Hoover et al, og opptrer som en myndig skolelærer i en historietime om amerikansk populærmusikk. En av syttitallets glemte klassikere.

Drinking in the nightclub with my bosom friend
Who come down to spend the weekend
When I look back who'd you think I see
But one of my family
Good heavens I shout
Mama Jacob, what the France you doin' in a night club
Same time the rock and roll start to play
She hold onto a Yankee and break away

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ellers har en lang rekke artister vært innom Lua denne uken: Wilcos nye, fine plate - splitter ny, men retro. Okkervil Rivers fabelaktige nye album The Stage Names som slippes i august.

Gogol Bordello, blir den nye platen det definitive gjennombruddet for sigøyner-punkerne?

Traveling Wilburys tidløse Handle With Care. The Isley Brothers' Summer Breeze har selvsagt vært innom årstiden tatt i betraktning, det samme gjelder The O'Jays fantastiske 1972-klassiker Back Stabbers. Dr. John har i likhet med kompisen Jim Ford, fast plass i Lua, og det er debuten Gris-Gris det går i, "Mama Roux, she was the Queen of the Little Red, White and Blue".

Artikkelen fortsetter under annonsen

Make rock, not war.

Øyvind Moen: Butikksjef Platekompaniet Sandvika


Rihanna - Good Girl Gone Bad // Amerie - Because I Love It

I tillegg til å være ukas mest spilte album er platenes respektive coverhefter de soleklart mest studerte på jakt etter heite samples, låtskrivere og produsenter. De finnes i rikt monn - sammen med mengder av det som forsiktig kan kalles fordelaktige bilder av artistene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rihanna er den mest umiddelbare av de to. Førstesingelen «Under My Umbrella» er allerede etablert som årets sommerhit. En Rolls Royce av en låt: Dyr, bred og med et herlig driv som kjennetegn framfor høy toppfart. Men det er mer. «Don't Stop The Music» minner om Madonnas siste på sitt beste, sampler Michael Jackson og er attpåtil en Stargate-produksjon. Du vet, disse nordmennene som faktisk er større over there enn den vanligvis så selvopptatte norske folkesjela aner. «Shut Up And Drive» låner dyrt og hellig fra New Orders «Blue Monday» og ender opp med å høres ut som enda en Sugababes-hit. Halvveis roes tempoet ned, Lyttelua blir uinteressert og er mer interessert i bildene i coverheftet.

Det samme tempo- og kvalitetsskiftet finner en midtveis også på Ameries nyeste bidrag til moderne R&B. «Because I Love It» er med rette beskrevet som jevnere enn debuten. Et mer helhetlig album bestående av færre låter, men på den annen side mangler plata en grisehit av «1 Thing»-kaliber. Likevel er det opptil flere friske detaljer som allerede har pirret Lyttelua og som blir spennende å utforske i sommervarmen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Marissa Nadler - Songs III: Bird On The Water

Ikke direkte cutting edge å høre på denne to-tre måneder etter utgivelse, god mottakelse og flere konserter her til lands, men det har jeg altså gjort. Uforskammet mye. Sannsynligvis fordi hun kommer fra samme musikalske kulp som Linda Perhacs, Vashti Bunyan, Bridget St John, Beth Orton og Hope Sandoval. Lytteluevennlig musikk fra mystiske kvinner med underlig vakre stemmer. Som kjent er denne lua generelt skeptisk til musikk laget etter 1976, men lar seg lure av denne diamanten som faktisk høres ut som den er spilt inn på samme tid som de gjemte skattene fra fordums tid den setter så høyt.

Eccentric Soul: The Prix Label // Cult Cargo: Grand Bahama Goombay

Kremetiketten Numero abonnerer på panegyrisk omtale i Lyttelua. Hemmelig musikk fra steder ingen trudde at nokon kunne bu, og langt mindre lage rasende god musikk. De platesamlervennlige coverne er selvsagt ingen bakdel, men det er ikke til å komme fra at disse utgivelsene holder et høyere nivå enn det meste av lignende prosjekter som fyller opp samleseksjonene i oppegående platebutikker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hardingrock - Grimen

Ha ha ha. Lyttelua mi ler. Åpningssporet «Daudingen» er det morsomste jeg har hørt siden det ble klart at Kristian Valen skulle gi ut ny plate. Pompøst til tusen, men hva skal en ellers vente seg når black metal møter folketoner fra Telemark i superbandet bestående av Knut Buen og Ihsahn (Emperor) m fl. Plata kommer til mandag. Da blir det beltespenning for alle penga!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fredrik Tingstad: Butikksjef Platekompaniet Stortinget


Prins Thomas Presents Cosmo Galactic Prism

Ah, så riktig. Så eklektisk. Hvilken bredde. Hvilken dybde. Det er en smal sak å «ta» slike utgivelser som dette: DJ flekser platesamlermuskler med frodig miks av gammelt og nytt superobskurt stuff som ingen av oss andre har hørt om. Hawkwind, softrock, Joe Meeek og dundrende house om en annen? Jævla klysete og lite dansbart. Men på den annen side: Jøss! Dette er jo faen steike meg gull. Prins Thomas har en fet platesamling, han er selvfølgelig en dedikert musiclover med utsøkt smak. Med den berømmelige stødige hånden lapper han sammen masse topplåter fra en rekke tidsepoker og sjangere. Over to cd-plater sauses prog, funk, pop og noe annet jeg ikke helt vet hva er, til en kompakt masse som oser av både entusiasme og ekspertise. Det er absolutt ingen vits i å trekke frem enkelte låter her, der lissom helheten davettu'.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rihanna -Umbrella (spor fra «Good Girl Gone Bad»)

Denne satte seg ganske fint under lua, gitt. En monumental poplåt som vi alle sikkert kommer å være drittlei om et par måneder. Innen den tid skal vi digge det underlige, enkle og grasiøse refrenget igjen og igjen og igjen. For en sommer dette blir. Vær oppmerksom på stomper'n «Don't Stop The Music» fra samme album: Trancekomp som glir over i frækk funk med Michael Jackson-sample signert Stargate (hørt de er norske!). Vær oppmerksom på hele plata: Ikke overraskende avfeid av Aftenposten som «glatt», men sammen med Maroon 5's siste er «Good Girl Gone Bad» en av sommerens store popalbum.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Maroon 5: Back At Your Door (spor fra «It Won't Be Soon Before Long»)

Lovesick? Drita? Savner eks'n klokka halv tre på lørdagsnatta? Tenkt å ringe 'a? Svarer ikke? Hvorfor ikke bare ta taxi rett opp til leiligheten hennes å vekke 'a? Her er låten din. Moderne blåøyd soul for de sene nattetimer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Turboneger: Hot And Filthy (spor fra «Retox)

Høres ut som en Kiss-låt fra 1976, bare spilt altfor fort. Et ekstremt kroppslig og fengende tilbakeblikk på ungdommens år, og en umiddelbar favoritt fra «Retox» som kommer til uka. Ekstatiske, euforiske og smertelige erfaringer trenger inn i selve kjøttet på unge gutters og jenters spede kropper. Resolutt og sexy forstadsboogie som går tvers igjennom de med Øyapass og Facebookprofil, men som sikkert får has på de som henger på rutebuss på Nesodden en glovarm junikveld.