Sjelefrender

Sjelefrender
Sjelefrender

Hvor fint er det ikke å bli tatt helt på senga av en film en ikke forventer seg særlig mye av?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Foto/Copyright: Filmweb

Artikkelen er levert av Film&Kino og skrevet av Geir Friestad.

Når filmen plutselig slår til med full kraft, er man sjanseløs og opplevelsen går rett i hjertet. Broen til Terabithia er en slik film.

Traileren er så misvisende at den antagelig er på grensen til å være lovstridig. Den gir inntrykk av at Broen til Terabithia er et litt annenrangs mellommåltid for fantasyfansen som venter utålmodig på neste Narnia- eller Harry Potter-kapittel. Men ikke noe kunne vært lengre unna sannheten, for dette er en svært så jordnær film om vennskap, ikke om fremmede land fulle av drager og troll!

Hovedpersonen er sjetteklassingen Jesse (Josh Hutcherson). Han er fantasifull, kreativ og i besittelse av et tegnetalent som gir ham utløp for drømmene. Han er også sky og innesluttet, og på ingen måte høyt oppe på skolegårdens rangstige – en klassisk outsider, med andre ord, og et yndet mobbeoffer for de lokale bøllene. Som outsidere flest er han ganske ensom og drømmer – bevisst eller ubevisst – om en likesinnet venn. Og hun kommer.

Den utadvendte Leslie (AnnaSophia Robb) og foreldrene hennes flytter inn i nabohuset. Hun og Jesse finner hverandre relativt raskt og knytter usedvanlig sterke vennskapsbånd. Respekt for hverandres kreative evner er hva som først tiltrekker dem ved hverandre. Det som binder dem sammen, er hva de bruker evnene til.
I det lokale skogholtet bygger de en trehytte og dikter opp eventyrriket Terabithia. Dette blir et fristed fra verden for dem – et sted de selv kontrollerer, hvor dagliglivets problemer kan behandles og uskadeliggjøres med fantasiens hjelp. I Terabithia blir skolens bøller til store troll og innpåslitne monsterekorn som kan bekjempes med konglegranater og bistand fra rikets modige øyenstikkerkrigere.

EFFEKTER OG SKUESPILL

Filmen er basert på Katherine Patersons bok ved samme navn, men der boken utelot alle beskrivelser av Terabithia er fantasisekvensene filmutgaven blitt konkretisert. Terabithia skildres i form av digitale effekter fra Weta Digital, som gjorde tilsvarende arbeid på Ringenes herre og Narnia-filmene, og det er disse filmens trailer er klippet sammen av.

Men effektbruken i Broen til Terabithia er langt mer sparsom enn i disse storproduksjonene. Terabithia-sekvensene er, i likhet med resten av filmen, for det meste svært jordnære, og kan kanskje minne litt om hva vi så i Ronja Røverdatter (1984). Funksjon og form kan også godt sammenlignes med fantasisekvensene i Peter Jacksons Sorte engler (1994); det er aldri noen tvil om at eventyrriket ikke eksisterer noe annet sted enn i hovedpersonenes hoder.

Overraskende nok, gitt det gjennomført jordnære preget på alle nivåer, har den relativt ferske regissøren Gabor Csupo en bakgrunn innen animasjon. Som regel når animatører forsøker seg på live action-film, fører det til visuelt slående produksjoner med et sterkt fokus på art direction. Tenk Tim Burton, Terry Gilliam og Henry Selick. Men her er det tvert imot personinstruksjonen som skiller seg ut. Skuespillet over hele linja er eksepsjonelt sterkt og rørende, og spesielt unge Hutcherson og Robb utmerker seg. De har den helt riktige kjemien sammen og gjør det lekende lett å la seg overbevise om at dette er to halvdeler av samme sjel som har funnet sammen.

Hutcherson var for ikke lenge siden å se i den undervurderte familiefilmen Zathura (2005). Den filmen og Broen til Terabithia vitner om at dette kan være et talent å følge med på i tiden fremover. Det samme kan sies om Robb, sist sett som den ufordragelige tyggegummientusiasten Violet Beauregarde i Charlie og sjokoladefabrikken (2005). Her gjør hun Leslie til en alveaktig, fargerik og svært tiltalende karakter, uten å bikke over i utadvendt overspill.

Blant de voksne skuespillerne er det fortrinnsvis Zooey Deschanel, som skolens musikklærer, og Robert Patrick, som Jesses far, som markerer seg mest. Patrick gjør på sett og vis bare en variasjon over en rolle vi har sett ham i mange ganger før, men aldri så, vel, jordnært som dette. Der han for eksempel som faren til Johnny Cash i Walk the Line (2005) var temmelig ensidig sint og dømmende fra begynnelse til slutt, er han her en langt mer nyansert og mangefasettert – om enn fremdeles streng – far.

Et av filmens mange underliggende temaer er Jesses lengsel etter å oppnå farens respekt og kjærlighet – et element som normalt ellers i en slik film ville blitt blåst opp til en unødvendig stor sak, med voldsomme konfrontasjoner og høylydt dialog. Men slik Patrick og Hutcherson spiller, blir det i stedet en berikende og nyansert undertone i den helhetlige historien, ikke et oppspilt drama i seg selv.

KONTROVERSIELL OG SENSITIV

Broen til Terabithia er en tredve år gammel historie; Katherine Paterson skrev den slanke romanen i 1977 med utgangspunkt i sin åtte år gamle sønn, David, og hans beste venn, Lisa.

Boka tar på en sensitiv måte opp en mengde temaer både barn og voksne kan forholde seg til, og har helt siden publiseringen vært en populær gjenganger i det amerikanske skoleverket. Kanskje fordi den oppfordrer til fri tankegang, er den også mektig upopulær hos konservative foreldre, som stadig vekk forsøker å få den fjernet fra skolenes leselister. Ved sist opptelling var den nummer ni på den amerikanske biblioteksforeningens liste over the 100 most challenged books.

For David Paterson er den derimot først og fremst en svært personlig historie, og når han er kreditert både som manusforfatter og produsent, er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor filmen har det sensitive og ektefølte preget den har.

Det har visstnok tatt David hele sytten år å få historien opp på lerretet. Men som ordtaket sier – den som venter på noe godt venter sjelden forgjeves. En finere familiefilm skal det godt gjøres å lage, og dette er soleklart en av årets aller beste filmer, uansett sjanger.

Denne artikkelen er skrevet av ABC Nyheters samarbeidspartner Film&Kino.


Personvernpolicy