Avhengig av musikk

Avhengig av musikk
Avhengig av musikk

Superprodusenten HP Gundersen, mannen bak mange av artistene i den såkalte Bergensbølgen, er endelig klar med sitt debutalbum, «Diggin' Deep».

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Som produsent har Hans Petter «HP» Gundersen en anstendig skryteliste: Sondre Lerche, Nathalie Nordnes, DeLillos, Julian Berntzen, Sissy Wish og The Royalties, for å nevne noen. Før han ble produsent hadde han også spilt i et utall store og små band, og nå har 54-åringen altså tatt steget ut og sluppet sin første plate som soloartist.

- Det er utrolig kjekt, sier HP. - Det er en ny opplevelse for meg å være frontmann i et band, og jeg liker det veldig godt. Jeg har jo skrevet mye musikk i band jeg har vært med i tidligere, men dette er første gang jeg selv fronter musikken. Det viktigste for meg har vært prosessen med å spille inn albumet, men det er jo herlig når jeg får høre at musikken er til glede for andre også. Jeg er kjempefornøyd med plata - hører på den hver dag, og elsker det jeg hører!

- Dette er begynnelsen på en ny epoke for meg. Det kommer ikke til å slutte med denne plata, jeg har startet min karriere som soloartist nå.

Feelgood som kur

Når jeg spør HP hvorfor han bestemte seg for å gå solo akkurat, svarer han at det har blitt i overkant mye jobb som produsent.

- Jeg var litt utbrent på akkurat det. I tillegg var jeg i en liten krise i privatlivet. Så fikk jeg Statens Kunstnerstipend i fjor, og ville gjøre noe utenfor den vanlige jobben min. Da var det et naturlig valg å skrive og spille inn mine egne låter.

- Det ble jo litt Brian Wilson-aktig, smiler han og forklarer:

- Musikken ble en måte å hanskes med et litt trøblete privatliv på. Den ble veldig feelgood; en kontrast til det virkelige livet. Når man har det vanskelig trenger man humor, og det er humor i alt jeg lager. Men det er også en tung melankoli. Noe som er typisk for countrymusikk: Det er aldri så trist at det ikke er noen galgenhumor, og aldri så happy at det ikke er noe melankoli.

Pasientorkesteret

Med seg på «Diggin' Deep» har HP det nihodede bandet His Patient Orchestra, som blant annet inkluderer Tommy Haltbakk (The Royalties), Mari Persen og Solveig Heilo. Navnet spiller ifølge HP både på betydningen hans pasientorkester og hans tålmodige orkester.

- Det er virkelig litt av et typegalleri, humrer Hans Petter.

- De er utrolig gode musikere, noen skikkelige bohemer. De er så uhippe at det er en fryd! Alle er gode venner av meg som har vært med på mange forskjellige prosjekter gjennom årene, og vi fungerer veldig bra sammen. Alle skal være med å spille live; vi klarer å gjenskape lydbildet fra plata på konsertene. Noe som er veldig viktig for meg. Det er nemlig summen av alle elementene som utgjør komposisjonen.

- Vi er ti stykker i orkesteret. Hver har sin plass i lydbildet, og dersom én musiker forsvinner, blir det helt feil.

Altmulig-pop

Men hvordan låter plata? Er det pop?

- Den har elementer fra mange forskjellige retninger, sier HP og drar litt på det.

- Pop er et veldig vagt begrep. Du kan si det er pop med elementer fra jazz, country, brasiliansk musikk, exotica og lounge, for å nevne noe. En del av elementene stammer nok fra musikk jeg hørte i barndommen. Foreldrene mine hadde veldig god musikksmak, og jeg fikk mye fantastisk musikk inn den veien.

- Men selv om jeg blander mange musikalske retninger, synes jeg det låter jevnt. Estetikken er styrt av min smak og mine preferanser, og jeg er ganske streng. Enten det er jazz, country, bossa eller hva det måtte være, tror jeg de som kjenner meg kan si at det låter typisk HP. Jeg tillater meg å gjøre mye forskjellig, for jeg har en såpass stram estetikk at det ikke vil sprike likevel.

- Jeg jobbet med «Diggin' Deep» ved siden av andre ting og brukte fire måneder på innspillingen, fortsetter Gundersen.

- Det gjorde at jeg hadde god tid til å gå inn og ut av prosjektet, og av og til bare sitte og lytte til plata. Det er et langt album på nesten en time, og jeg prøvde konstant å passe på at plata fikk en naturlig flyt. Det skal framstå som ett enkelt verk med 12 satser. Det var en veldig ambisiøs målsetning, og krevde et utrolig fokus.

Fullkommenhet

En mann med HP Gundersens lange erfaring med musikk, har utvilsomt hørt mye forskjellig musikk i årenes løp. Når jeg spør HP hvilke artister som har inspirert ham mest gjennom årene blir jeg litt overrasket over svaret:

- Jeg er ikke så opptatt av artister. Det er ingen som har inspirert meg på den måten at jeg vil ligne på dem. Jeg har aldri spilt i coverband eller prøvd å lære meg andres låter. Det som inspirerer meg er komposisjonsstrukturer og tankesett. Når artister gjør noe nytt og åpner for nye teknikker, blir jeg inspirert. Men artistene i seg selv er jeg ikke noe opptatt av.

- Men så har du jo det at alle Beatles' låter er fullkomne, sier HP og penser inn på et nytt spor.

- Og det fullkomne interesserer meg veldig. Uansett sjanger og artist. Jeg får en utrolig velvære av det som er fullkomment, men blir vanvittig stresset av det som ikke er det. Jeg har en sterk sensitivitet for kreftene i musikken, harmonistrukturer og melodistrukturer virker sterkt på psyken min. Det kan gi meg en form for ekstase som jeg er helt avhengig av.

- Men det kan være alt fra Chopin eller Mozart til The Velvet Underground, fortsetter Gundersen.

- Jeg tror det finnes en masse universelle sannheter i musikken, nesten som naturkrefter. De virker inn uansett hvilken sjanger, stil eller artist det er snakk om. Jeg har lest litt barokk musikkteori i det siste, og mye av det er nøyaktig det samme som jeg har tenkt meg fram til selv etter 30 år med forskning. Men jeg har aldri vært noe opptatt av musikkteori. Jeg har gått i gradene, jeg har jobbet meg opp steg for steg, og det jeg har av teorier er basert på egne erfaringer og opplevelser. Mange av sangene mine har veldig kompleks struktur i seg, det er ikke noe jeg har lest meg til. Det er basert på 30 års erfaring med å jobbe med musikk hver eneste dag.

- Jeg er jo helt avhengig av musikk, sier HP med et sukk.

- Du sier det som om det er en last?

- Ja, jeg har Aspergers syndrom, skjønner du. Det er en form for autisme med refleksjon og filosofering, man har et ekstremt forskerhode. Det var ikke så lett da jeg var barn. Jeg klarte ikke å engasjere meg i noe annet enn musikk, så på skolen gikk det jo til helvete. Og det var nesten ingen som visste hva Aspergers var på den tiden, så jeg fikk jo ikke noen hjelp. Men det har blitt utrolig mye bedre nå. Sønnen min har også syndromet, men han får mye hjelp og oppbacking og klarer seg fint.

- Når du har Aspergers, får du en enorm kapasitet på det du elsker, men klarer ikke å engasjere seg i noe annet, fortsetter Hans Petter.

- Det fine er at dette gjelder med andre mennesker også. Man klarer ikke å engasjere seg i mennesker man ikke liker. Derfor velger man sine venner og oppdragere med omhu, og det gjør at man får veldig gode venner. Så selv om det var trøblete å ha Aspergers da jeg var barn, ville jeg ikke vært det foruten nå.

Ny plate like om hjørnet

Gundersen er ikke en mann som ligger på latsiden, selv om lanseringen av hans første soloalbum er stort for ham. Skal vi tro ham selv, er det ikke lenge til han igjen er aktuell med et nytt album, denne gangen med bandet The American Dream Ensemble.

- Der spiller vi rein country, ikke blandet med rock eller noe sånt, forklarer HP.

- Men det er likevel en hybridplate, i likhet med «Diggin' Deep». Med The American Dream Ensemble blander jeg country fra forskjellige epoker og retninger for å skape en egen sound. Du kan kalle det en hybrid med sterke farger: Elementene er veldig tradisjonelle for de ulike periodene, og jeg lager på en måte en bukett av dem.

- Countrymusikken er jo i seg selv en hybridsjanger, sier Hans Petter energisk og utdyper:

- Det var Jimmie Rodgers som fant opp sjangeren, da han blandet musikk fra Hawaii, blues, irsk musikk og mye annet. Nå er countrymusikken så tilgjengelig og det har oppstått så mange varianter på forskjellige tider og steder at man kan lage en ny countrystil ved å blande de ulike retningene. Men da er det veldig viktig at elementene er tungt tradisjonelle for de ulike epokene.

- Med The American Dream Ensemble er ingenting overlatt til tilfeldighetene, det skal være ekte og rent. Jeg er nøye med valget av utstyr, og vi spiller kun inn live - det er ingen overdubs her. Selv om jeg bare har brukt en ukes tid på dette prosjektet, er jeg allerede halvferdig med plata. Det er rett og slett en helt annen approach, en helt annen måte å jobbe på, enn jeg hadde på «Diggin' Deep».

- Jeg er generelt veldig glad i lo-fi-teknikken, tilstår HP.

- Da jeg begynte å spille inn og produsere, var det jo med bare en Fostex båndopptaker og en mikrofon. Selv om utstyret er helt annerledes nå, har jeg fortsatt litt av den samme tilnærmingen. Til å være produsent skrur jeg egentlig veldig lite. Jeg er mer opptatt av valget av utstyr og musikere, og ikke minst jobber jeg med arrangementene. At jeg har bakgrunn som musiker og komponist kommer veldig godt med når jeg produserer - ofte kan jeg hjelpe artister med arrangementene og komposisjonen. Og det er jo viktigere for musikken enn å skru på knotter, avslutter HP Gundersen.

(foto: Karina Rønning)

Personvernpolicy