Helvetes-haikeren

Helvetes-haikeren
Helvetes-haikeren
Artikkelen fortsetter under annonsen

To sexy ungdommer og en psykopatisk morder gjør jobben sin.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Foto/Copyright:
Nordisk Film

Karakter: 6 av 10

La meg innrømme det med en eneste gang. Ytre omstendigheter har ført til at jeg drikker svært mye kaffe for tiden. Ja, så mye kaffe drikker jeg at jeg noen ganger føler meg litt skjelven. Og det var i en slik tilstand av hodespinnende koffein-anspenthet at jeg en tidlig morgen satt meg ned for å se «The Hitcher». Og det funket som fy det. Jeg ble i alle fall såpass skremt at jeg hoppet i kinosetet flere ganger. Grøsser + kaffe = bra, med andre ord.

Haikeren fra helvete

«The Hitcher» er en nyinnspilling av filmen med samme navn fra 1986. Jeg har ikke sett originalen og gikk dermed inn med et åpent sinn.

To svært så sexy og forelskede studenter (Sophia Bush kjent fra bla «One Tree Hill» og Zachary Knighton) er på vei for å besøke noen venner. De raser innover i ødemarken med glad musikk på radioen og smil om munn. Plutselig holder de på å kjøre ned en mann som står midt i veien og haiker. I steden for å plukke mannen opp kjører de skremt videre. Dårlig avgjørelse for å si det sånn. Paret treffer nemlig skumlingen igjen noen kilometer senere og han er «pissed off» for å si det mildt.Dermed er helvete løs og den neste halvannen timen bruker ungdommene på å flykte fra haiker-gærningen som dreper alt han kommer over. Som om ikke dette var ille nok så klarer de på et merkelig vis å bli jaget av politiet også. Redneck-purken midt i ørkenen er nemlig ikke av det glupeste slaget og ved en feiltagelse ender de opp med å mistenke ungdommene for alle forbrytelsene til psyko-mannen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Brister og spørsmål

Å jada. Det er masse logiske brister å peke på her. Det er greit at hele skrekkfilmsjangeren bygger på at folk gjør teite valg, men ofrene i denne filmen tar kaka. I enhver situasjon de kommer i går de rett i fellen. En gal morder er etter kjæresten din og hva velger du å gjøre? Jo, du lar henne være igjen alene på et øde motellrom. Hva gjør du når politiet ved en feil mistenker deg for mord? Jo, du stikker av og truer dem med pistol. Jeg mener, hallo!!

Og spørsmålene står i kø. Hvorfor i alle dager er denne mannen som kaller seg John Ryder så besatt av det unge paret? Hva er greien med den merkelige J.R Ewing dobbeltgjengeren av en sheriff som plutselig dukker opp? Burde jeg plukke opp på noen religiøse metaforer i historien?

Jobb gjort

Alt i alt tror jeg at «The Hitcher» er en film som man verken skal analysere eller tenke for mye over. Dette er hjerneløs underholdning for de som liker blod, gørr og gys. Jeg gikk inn i salen ble så skremt at jeg våknet, kom ut igjen og glemte stort sett hele greien innen fem minutter.

Og da har vel for såvidt både filmen og kaffen gjort jobben sin. it