Ikke rasist, for jeg har svarte venner!

Er vennekretsens hudfarge et rakettskjold mot rasismebeskyldninger?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Henrik Lunde

Jobber til daglig som informasjonsleder i Antirasistisk Senter. Har fast spalte hos ABC Nyheter.

Les flere av Lundes kommentarer her.


Vi har hørt det før, og kommer ganske sikkert til å høre det mange ganger igjen. «Det er galt å kalle meg rasist, fordi jeg har så mange svarte venner!»

Å bli urettmessig beskyldt for noe er ille, og jo mer negativ beskyldningen er - jo verre kan det oppleves.

Heldigvis oppfatter de aller fleste rasisme som noe negativt, og en påstand om en rasistisk handling er en moralsk fordømmelse av primært handlingen. Dette blir tidvis tolket som at samtidig man stempler utøveren som «rasist», og det forkludrer mye.

La meg nok en gang slå fast: Alle kan si noe rasistisk eller begå en rasistisk handling. Det er ytterst få mennesker som kan betegnes (eller som betegner seg selv) som rasist.

Altså: En som sier noe rasistisk er ikke derved automatisk rasist. Det forhindrer ikke at handlingen eller utsagnet kan og bør karakteriseres som rasistisk, hvis de faktiske forhold tilsier det.

En som får bjella rundt halsen vil ofte reagere sterkt på dette, og siste sak ut var Roy Hansen som har ledet treningssenteret Galaxy i 20 år. Flere afrikanere ble nektet medlemsskap, mens deres norske venner fikk begynne å trene på dagen. NRK Østlandssendingen gjorde en test, og fikk samme resultat. Hansen ble intervjuet og var lite fornøyd med situasjonen: «Jeg blir litt harm og satt ut når det spørsmålet kommer på banen, for jeg har for mange venner som ikke er etnisk norske.»

Hansen drev på ingen måte noen rasistisk diskriminering av folk, men bare en «subjektiv vurdering». Jo, det var vel ingen som tvilte på at Hansen drev med subjektive vurderinger, men Hansens vurderinger blir ikke bedre om han erklærer seg som subjektiv.

Sakens formelle sider er klare: Galaxy er en kommersiell virksomhet som henvender seg til almennheten, og har således ikke anledning til å nekte noen medlemsskap på grunn av hudfarge eller opprinnelse.

Lik det eller ikke - slik er loven - og for de aller fleste er dette ikke bare akseptabelt, men tvingende nødvendig for et demokrati.

For å vri seg unna anklagene er det ganske vanlig å trekke inn vennekrets, familie, andre ansatte og lignende for å gi seg selv immunitet mot rasisme. Eksemplene er talløse:

En kjent norsk artist skjelte ut en afrikansk kvinne i vitners påhør, men ble rasende da media slo opp saken, og forklaringen var innlysende: «Jeg kan ikke ha sagt noe rasistisk, fordi barna mine leker med to bosniske barn hver dag!»

En sint mann på telefonen: «Jeg har kone fra Thailand så du må ikke komme å tro at jeg er rasist!»

En boligutleier som nektet å leie ut til ikke-hvite: «Jeg spiller bridge med en fra India!»

På 80-tallet avslørte NRK et utested som nektet ungdom med minoritetsbakgrunn adgang.

Utestedet innkalte dagen etter til pressekonferanse der de viste fram hvor mange ansatte som var ikke-norske som et motargument mot rasisme-beskyldninger.

Rasisme er ubehagelig, og vi vrir oss som ormer når stempelet kommer på noe vi har sagt eller gjort. Opprinnelse eller egenskaper ved familie og vennekrets gir ingen garanti for egne handlinger eller atferd.

Personvernpolicy