Hipp, hipp, hurra

På Sveriges bursdag anmelder vi tre plater med svenske artister du bør skaffe deg kjappere enn raskt.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Säkert!: «Säkert!»


For øyeblikket er Säkert! helt sikkert en av Sveriges beste band. Oppskriften til suksessen er enkel men vanskelig: Herlig pop kombinert med underfundige tekster som nå og da får deg til å hoppe i stolen. Annika Norlins herlige vokal er også sterkt medvirkende til at «Säkert!» er blitt en usedvanlig deilig lytteropplevelse.

«Säkert!» høres ut som om en svensk Kirsty McColl er på en usedvanlig vellykket date med de gamle pop-heltene i The Smiths. Eller kanskje bedre - at en kvinnelig variant av Jacob Hellman, gutten som sang seg inn i uendelig mange svenske hjerter på slutten av 80-tallet, spiser lunsj med Håkan Hellström, som blir så inspirert at han ringer Lasse Winnerbäck og Olle Ljungström, som sporenstreks kaster seg i en drosje etter å ha hørt duoen fremføre pop-perlen, «Vi kommer at dö samtidig», over telefonen. Pop, pop, pop, med andre ord.

Låter som «Vi kommer at dö samtidig», «Det kommer bara leda til nåt ont», «Sanningsdan», «Stetoskop», «Och jag grät mig til sömns efter alla dar» og «Är du fortfarande arg?» er som skapt for sommerkvelder på brygga med en pose øl i vannkanten.

Karakter: 8 av 10

Mauro Scocco: «Ljuden av tiden som går»


«Ljuden av tiden som går» er årets gledeligste overraskelse fra det blå-gule nabolandet så langt. For hvem hadde trodd at Mauro Scocco, som vanligvis velter seg i sukkerspinnlyd med discokanter, skulle lage et kanonbra album der kassegitar og munnspill spiller hovedrollene? Fire naboer og en grandtante fra Napoli, kanskje?

På «Ljuden av tiden som går» høres den gamle Ratata-generalen ut som en ung Ulf Lundell eller en aldrende Peter LeMarc. Fylt av vemod, nostalgi, sorg og livsvisdom, treffer tekstene på en måte som gjør både godt og vondt. Dessuten, låter som «Mellan en far och en son», «Vilda blommor», «Det stora lotteriet» og «Mitt land», må være blant høydepunktene så langt i Scoccos lange karriere. På «Bare en drink til» og «Innan min sol har gått ned» skinner det også gjennom at Scocco har latt seg inspirere av Plura Jonsson fra Eldkvarn. Og det liker vi, ikke sant?

Liker du de ovennevnte artistene, den svenske visetradisjonen, Springsteens «Nebraska» samt gode tekster om det som var og det som kommer, er «Ljuden av tiden som går» som skapt for deg. Så får vi bare håpe at Scocco ikke faller tilbake til gamle synder, men fortsetter der han slapp, neste gang han flytter inn i et studio.

Karakter: 8 av 10

Isolation Years: «Sign Sign»


På sitt fjerde album «Sign Sign», slår Isolation Years igjen gnister. I et musikalsk landskap der folk-pop møter rock, treffer bandet gang på gang spikeren så hardt på hodet at selv byggmester Bob blir arbeidsløs. Fengende låter som «Ladslide», «Say-Nothing Day» og «Lonely View» flyr lekende lett mot horisonten, samtidig som «Albino Child», «Daddy I'm A Pilgrim Now» og «The Monastery Waits» tar seg tid å reflektere over de store tingene i livet. Som for eksempel at Jesus var albino.

Brorparten av tekstene på «Sign Sign» rommer langt mer enn en fingerbøl. Tvil, håp og tro flettes sammen i noe som ligner små eksistensielle postkort med religiøse undertoner. Veldig fint, og veldig bra.

Tidvis minner Isolation Years om det gamle svenske indie-bandet Popsicle, andre ganger om band som The Tyde, Mojave 3 og gode gamle The Smiths. Og bittelittegrann A-ha. Men mest av alt har de funnet sin egen lille rasteplass mellom vemod og lykke. En rasteplass du bør besøke så ofte som mulig.

Karakter: 8 av 10

Les andre musikkanmeldelser her

Personvernpolicy