Hva følger etter Hareides fall?

Det var en merkelig situasjon som oppsto forrige uke. Med ett gikk norsk presse i samlet flokk til angrep på Åge Hareide. Mer enn to måneder etter møtene med Bosnia og Tyrkia, så det ut til at journalistene hadde oppdaget at landslagssjefen ikke ga nasjonen de stolte øyeblikkene vi ble lovet da han sa ja til jobben for tre og et halvt år siden.

At kritikken ikke kom rett etter de to nevnte kampene (noen unntak var det), kan ha en sammenheng med at man allerede hadde en syndebukk i Thomas Myhre og ikke trengte én til. Litt mer konspiratorisk er teorien om at journalistene i det lengste har beskyttet mannen de svermet rundt etter ansettelsen. Endelig var Nils Johan Semb borte - nå skulle fotballandslaget opp på gamle høyder.

Dessuten har kanskje Mini noe rett når han sier til TV 2 Nettavisen: - Åge går jo hele tiden frem med brystkassa, og hvis du prøver å ta ham, så overhøvler han deg. Skulle tro norsk media tålte det, men jeg tror det kan være en viktig årsak til at man har latt Åge være i fred.

Kritikk på flere hold

Det er i så fall en fallitterklæring. Nettopp Mini snudde journaliststemningen fra vennlig til kritisk med å hevde at Hareide burde gå hvis det ikke ble seks poeng mot Malta og Ungarn. I dagene som fulgte kastet mange seg på, og i tillegg kom det mye kritikk av landslagets spillestil (eller mange på spillestil).

Dette, kombinert med elendig hjemmestatistikk, gjorde at vi endte opp med temmelig lave forventninger til lørdagens kamp. Vi var liksom forberedt på en ny nedtur. Selv vesle Malta fremsto som en tøff utfordring. Det var nesten en absurd situasjon som også representerte Hareides fall.

Men det ga et norsk landslag i angrepsposisjon. Man kunne gjøre det norske landslag alltid har vært best til; å slå nedenfra. Ingen ventet en festaften, men at spillerne gikk ut på Ullevaal for å vise at de ønsket å blø for laget – og Åge Hareide. Mens tilliten fra media og publikum har vendt ned, har spillerne aldri veket en tomme fra sjefen.

Snur trenden igjen?

Sånn sett var det en takknemlig oppgave, men det var først da malteserne gikk tom for krefter, at Norge evnet å markere klasseforskjell. Seieren var ikke nok til å få plass på den temmelig nakne listen over stolte øyeblikk under Åge Hareide, men seierssifrene var såpass hyggelige at en viss entusiasme kom tilbake.

Det er den man skal forsøke å gjenskape – og forsterke – mot Ungarn. Klarer laget det, har også Åge Hareide skaffet seg litt arbeidsro i den forstand at EM-håpet vil leve og han slipper nye utspill rundt sin stilling. Samtidig har han selv bidratt å dempe de skyhøye forventningen til et landslag som skulle sprudle og spille ut enhver motstander.

Åge Hareide og landslagets motgang har kort og godt bidratt til større realisme. Drømmen om et og annet stolt øyeblikk kan likevel ligge der. Med seier over Ungarn i kveld, er det håp for høsten.

Les om idrett på www.sportsanalyse.com

Les flere kommentarer fra Dag Vidar Hanstad her.

Les alt om EM-kvalifiseringen på ABC Nyheter her

Se kampen Norge-Ungarn på TV2 onsdag klokken 19.00