Sophie Ellis-Bextor - «Trip The Light Fantastic» (Polydor/Universal)

Ingen landeplager

Hvis Sophie Ellis-Bextor hadde brukt like mye tid på musikk som på å sminke seg, ville hennes nye album vært langt bedre.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er nærmest umulig å snakke om, skrive om - ja til og med tenke på Sophie Ellis-Bextor uten å tenke på «Murder On The Dancefloor». Landeplagen av den da noen og tjue år gamle, erkebritiske sminkedokka smelte ut til folket. På mange måter kan man si at Sophie er overklassens Lily Allen - men det er jo gjerne fordi man glemmer at Allen også kommer fra overklasse.

Sophie er datter av to prominente, britiske kulturpersonligheter og ser ut som en million. Da blir gjerne kravene til platen litt ekstra store - jeg mener, er det lov å være rik, pen, purung og flink? Jepp, det er lov og hun overbeviste ved å lande intet mindre enn tre singler på topp 5 fra debutskiva «Read My Lips».

Deretter tok det to år før neste plate kom, og da hadde jenta med den sinnsyke glitterøyenskyggen rett og slett mistet litt av glansen. Albumet «Shoot From The Hip» fra 2003 var rett og slett ikke i nærheten av «Read My Lips» og musikkanmeldere verden over glemte snart artisten Ellis-Baxtor - noe hun stort sett har vært siden, med unntak av de klassiske hitene «Murder On The Dancefloor» og «Groovejet (If this aint love)».

Det skulle da også ta litt over fire år før hun prøvde å erobre dansegulvene igjen, og allerede før albumet kom ut har vært delte meninger om hvorvidt hun virkelig har noe her å gjøre eller ikke. Vel. Jeg er faktisk ikke sikker. For til tross for at jeg digger dama, digger stemmen og til en viss grad digger soundet og stilen - så er det rett og slett ikke nok bra låter på «Trip The Light Fantastic» - by far. Dessverre.

Man snakker gjerne om den vanskelige tredjeskiva og til tross for at Sophie har blitt gift, mor og gudene vite hva annet siden den forrige utgivelsen, føler jeg ikke at hun har kommet noe videre. Og det er dumt for hun var for cirka sju år siden virkelig inne på en ny greie som selv de særeste, sureste musikerene jeg kjenner nynner på og danser til.

Riktignok er det ting på skiva som svinger. Som for eksempel den Abba -inspirerte «Me and My Imagination», som har disco og groove på en slags «ny» måte. Men det holder ikke - for det er ikke den klassiske «trefferdegrettihjertetogblirdersålengeatdufårdenpåhjernen»-sounden som Sophie i sin tid ble kjent og elsket for.

Låten «If I Can't Dance» er kul, med litt Kate Bush-inspirert vokal og crazy elektrobeat, men det er fortsatt ikke nok! Jeg tror dette er et skrekkeksempel på hva som kan skje med pene, rike, unge briter som kan synge - når alt går deres vei fra første stund. Stakkars Sophie Ellis-Bextor. Stakkars Amy Winehouse. Og stakkars, stakkars Lily Allen.

Det er helt klart mord på dansegulvet her: death by bad music.

Karakter 4/10

Personvernpolicy