Joan Didion: De magiske tankers år (Tiden 2007, 222 sider, omsett av Halvor Kristiansen)

Når livet slik ein kjenner det, tar slutt

Når livet slik ein kjenner det, tar slutt
Når livet slik ein kjenner det, tar slutt

Joan Didion skriv vakkert og uendeleg trist om tapet av ektemannen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Joan Didion

er ein velrenommert amerikansk forfattar og journalist. Ho har skrive ei rekkje bøker, filmmanus, essaysamlingar og har vore skribent for blant anna Vogue og Newyorker.

«De magiske tankers år» har fått svært gode kritikkar og vann The National Book Award for beste sakprosa i 2005.

(Foto: Scanpix)

Livet forandrer seg raskt.
Livet forandrer seg i øyeblikket.
Man setter seg til bords, og livet slik man kjenner det,
tar slutt.

Slik innleier den amerikanske forfattaren og journalisten Joan Didion ( f. 1934) memoarboka «De magiske tankers år».

Den 30. desember 2003 får ektemannen hennar John Dunne eit massivt, dødeleg hjarteinfarkt heime i stova deira i New York. Like før dødsfallet blir dottera deira Quintana innlagd på intensiven med septisk sjokk. Ni månader og fem dagar seinare byrjar Didion å skrive om sorga, som også omfattar den sjuke dottera som kjempar for livet gjennom store delar av den tidsperioden boka omhandlar.

Vedkjem oss alle

«De magiske tankers år» er ei bok full av springande minner og tankar kring samlivet med ektemannen, som var hennar livspartnar og arbeidskamerat gjennom førti år. Det er også Didions forsøk på å forstå «de ukene og etter hvert månedene som rev ned enhver forestilling jeg noensinne hadde hatt om døden, om sykdom, om sannsynlighet og flaks, om hell og uhell, om ekteskap og barn og erindring, om sorg, om hvordan folk takler eller ikke takler det faktum at livet tar slutt».

Ei bok som vedkjem oss alle, med andre ord. Før eller seinare vil kvar og ein av oss oppleve tap lik det Joan Didion skildrar.

Irrasjonelle tankar

Tittelen «De magiske tankers år» speler på dei irrasjonelle tankane ho gjer seg i tida etter dødsfallet. Til dømes at ho godtar obduksjon, fordi legane kanskje vil kunne oppdage noko nytt som lett lar seg fikse, slik at ektemannen vil vakne til live igjen. Eller at ho ikkje maktar å gje bort skorne hans, for han vil trenge dei om han kjem attende. Orda han har sagt, samtalar, avgjersler ho har tatt, får brått magisk betydning. Døden kom utan forvarsel, trudde ho, men kanskje var det teikn der likevel, som ho oversåg?

Ville Quintana ha flyttet tilbake til Los Angeles etter studiene ved Barnard hvis jeg ikke hadde tatt den telefonen? Hvis hun hadde bodd i Los Angeles, ville da Beth Israel North ha skjedd, ville Presbyterian ha skjedd, ville hun ha vært på UCLA i dag? Hvis jeg ikke hadde feiltolket det blinkende røde lyset mot slutten av 1987, ville jeg da ha kunnet sette meg i bilen i dag og kjøre vestover på San Vicente og funnet John ventende i huset i Brentwood Park? Stående i bassenget? Mens han leste Sofies valg?

Til litteraturen

Som den intellektuelle sjela ho er er, vender Didion seg til litteraturen for å forstå sine eigne irrasjonelle reaksjonar. Ho les faglitteratur, medisinske artiklar om sorg, ho les psykoanalyse, Freuds «Sorg og melankoli» og Melanie Klein, ho les poesi, Emily Posts bok frå 1922 om etikette («Den sørgende må oppfordres til å 'sitte i et lyst rom', fortrinnsvis med peis.»), for å få trøyst og ei kjensle av kontroll. Alt for å få stadfesta at hennar «unormale» oppførsel er «normal» i den tilstanden ho er i.

Nøkternt og konstaterande skriv ho om den lammande sorga. Overdrivingar er unødige, skildringa er smerteleg nok i seg sjølv.

Livet og døden

Boka er privat. Forfattaren refererer til namn, gater, stader, hendingar som lesaren ikkje vil ha noko forhold til. Men det gjer ingenting, ein får likevel kjensla av at Didion gjev oss innblikk i sitt eige liv, eigne erfaringar og minner, utan at historia blir intim eller personleg. Innimellom saknar ein meir informasjon, til dømes om ekteskapet, fortida, samtaler. Didion gjer oss nysgjerrige, men gjev oss aldri meir enn absolutt nødvendig.

Refleksjonane kring sorga over ektemannen er så full av smerteleg livsvisdom at det gjer både vondt og godt å lese på same tid. Didion går inn til sjølve kjerna, og analyserer og forsøker å få kontroll etter tapet. Ho styrer unna klisjeane, men skriv så reinskore og klokt at ein som lesar skjønar at her står det å lese noko essensielt om både livet og døden.

Karakter: 8 av 10

Personvernpolicy