Sgt. Pepper 40 år

<p class="hidden"> </p>
 

<pI dag fyller «Sgt. Pepper&#39;s Lonely Hearts Club Band» 40 år. Retrohue tar saken. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jubileum

I dag fyller «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» 40 år.

Foto: Scanpix

Da min musikalske oppvåkning for alvor fant sted, sånn cirka 1977, var det ikke så mange som snakket om The Beatles' «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band».

For i den grad vi snakket om The Beatles, var det album som «Revolver», «The White Album» og «Rubber Soul» som fikk oppmerksomheten. 10 år etter Sgt. Pepper- revolusjonen, var det nemlig en annen bevegelse som vandret rundt i våre bråkjekke hjerner. Hanekam, hundehalsbånd og bondagebukser var definitivt langt tøffere enn psykedelisk popmusikk, teite hatter og fargerike uniformer med snorer og dilldall.

Første gang jeg kom i nærkontakt med «Sgt. Pepper», var utenfor rommet til Tobias, storebroren min. Døra stod på gløtt og lyden av rar, mystisk musikk listet seg ut på gangen. Da jeg tittet inn, så jeg at bruttern lå på gulvet med øynene igjen. Og da jeg flyttet blikket videre til dørsprekken, begynte jeg umiddelbart å tenke på tilslørte bondepiker fylt med meloner. Ut fra høyttaleren blandet Lucy seg med den søte røyklukta som stammet fra siggen som hvilte seg i munnviken til Tobias. Akkurat da jeg bestemt meg for å skygge banen, veltet en myk, sensuell stemme mot meg.

- En gang til, Tobbe? sa en stemme så smeltende som softis på en het sommerdag.

- Erru sprø eller? For det første hører jeg på en av verdens beste skiver og for det andre står lillebruttern og glaner på deg med tunga ut av kjeften. Melonene dine har forvandla'n til en sexslave.

Det neste jeg husker er at Mona, verdens vakreste nabojenta, står foran meg kliss naken med et glis større enn månen, og at bruttern ler så høyt at Lucy falt ned fra himmelen på en seng av diamanter. Det er bare en ting å gjøre. Løpe raskere enn hjertet mitt slo.

- Faen, Lillebror. Dette er et album du må lære deg å elske. Tobias ser på meg med et strengt blikk. Fra stereoanlegget gjenkjenner jeg Lucy fra gårsdagens utenomjordiske møte.

- Musikken på «Sgt. Pepper» må du ha med deg i ryggsekken om du ønsker å forstå musikkens vesen. «Sgt. Pepper» er litt sånn «før og etter», en aldri så liten revolusjon som gjorde alt, og da mener jeg alt, mulig. Tobias trykker så hardt på og alt at de spretter ut av munnen hans som små viltre, rumpetroll.

- Hørte du skiva, Lillebror eller så du bare en million meloner som hoppet opp og ned? Tobias smiler med halve kroppen og slenger ut en mild latter.

- Så bare melonene, gliser jeg og slipper ut en nervøs og litt skakk latter som drukner i støyen av herr Nilsens elektriske gressklipper.

- Musikk kommer alltid foran meloner. Det må du aldri glemme, Lillebror. To rumpetroll smetter ut av kjeften hans og smeller i bakken. Aldri. Alltid. Kvekk, kvekk.

- Paul, John, Ringo og George forandret alt. Uansett hva de gjorde ble alt snudd på hue. Jeg mener, plutselig var Liverpool musikkens navle. Sjukt, ikke sant? Da «Sgt. Pepper» ble sluppet slo verden seg ekstra hardt på brystet. Aldri tidligere hadde den runde kula blitt eksponert for musikk som så til de grader utfordret det bestående. Faen, det høres jo tidvis ut som klassisk musikk, jo!

Tobias, som holder hendene ut som om han venter på at noe skal komme dalende ned fra himmelen, studerer meg med det strenge overlærerblikket.

- Jeg mener, kongen over alle konger, Brian Wilson, må ha ramla av stolen da han hørte «Sgt. Pepper». Men alle ble jo bokstavelig talt tatt på senga. Kanskje ikke så rart, for det må jo ha hørtes ut som om halve albumet var spilt inn med instrumenter fra en annen klode. For ikke å snakke om tekstene! Arbeidergutta fra Liverpool som tidlig i karrieren hadde sunget «I wanna hold your hand» og «She loves you, yeah yeah yeah» lagde plutselig tekster som «newspaper taxis appear on the shore, waiting to take you away». Spinnvilt, ikke sant?

- Ehh, jo da, svarer jeg forsiktig. Tobias stemme kjemper en innbitt kamp mot nabolagets første elektriske gressklipper, som høres ut som et gresspisende monster med dårlig fordøyelse. Han er intens nå, bruttern. Ser ut som han balanserer på toppen av en kjempebølge på full fart mot land.

- Tenk deg at du blander psykedelisk pop med klassisk rock, og at du krydrer det hele med litt klassisk musikk. Tobias ser ned i gulvet mens han leter etter ordene.

- Vanskelig å beskrive, egentlig, fortsetter han mumlende. - Låtene mann. Du må høre låtene. Tobias småjogger bort til platespilleren. Glorien over hue hans blir tydeligere for hvert sekund. Her skal det frelses. Omringet av duer og lam legger Tobias stiften ned på plata som snart fyker rundt som en hissig bie.

- Halleluja, glipper det ut av meg.

- Hææ??

- Ikkeno

- Erru dårlig, eller? Noen ganger lurer jeg på om du har arva genene til Lille Rosin .

- Hæææ?

- Hør etter! Neseborene til Tobias vibrerer i takt med den underlige musikken.

- Dette blir en musikalske reise du aldri vil glemme. Konsentrer deg om produksjonen, instrumentene, tekstene og stemmen til Paul. Men viktigst av alt, legg merke til hvordan låtene er skrudd sammen og glir over i hverandre. Du vil knapt tro det du hører. Tobias holder en finger foran munnen før han forsvinner ut døra.

Tretti sekunder senere er gressklipperen til herr Nilsen merkelig nok tom for bensin når han prøver å starte den etter en rask tur på toalettet. Og jeg, ja jeg forelsker meg så kraftig i «Sgt. Pepper» at jeg fremdeles kan alle sangene utenat. 40 år etter at de revolusjonerte verden.

Hører du Tobias, hører du?

Personvernpolicy