Grovmalte filmopplevelser

Grovmalte filmopplevelser
Grovmalte filmopplevelser

I Grindhouse hyller Quentin Tarantino og Robert Rodriguez de mest frynsete ytterkantene av den amerikanske kinokulturen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Foto/Copyright: SF Norge AS

Tekst: Film&Kino

Artikkelen er levert av Film&Kino og skrevet av Geir Friestad.

Grindhouse i egen stue

Om en fortsatt er sulten på grindhouse-opplevelser etter å ha sett filmene til Tarantino og Rodriguez, er det i disse DVD-tider fullt mulig å gjøre noe med det! Flere titler er alt nevnt i hovedartikkelen, og man kan godt spe på med for eksempel den originale Gone in 60 Seconds fra 1974, samt White Line Fever (1975), Convoy (1978) og Two-Lane Blacktop (1971). Alle filmer Death Proof slekter på.
Umberto Lenzis drøye Nightmare City (Incubo sulla città contaminata, 1980) har på sin side nok vært inspirasjonskilden for Rodriguez’ Planet Terror. Og hvorfor ikke more seg med Jack Hills Switchblade Sisters (1975) mens man først er i gang? (En film Tarantino selv fikk relansert på nittitallet, faktisk.) Grindhouse-tidens vanvittige traileropplevelser er det også mulig få med seg. Trailersamlinger som 42nd Street Forever! og Extra Weird byr på timevis med sleazy moro for den eventyrlystne.
For enda dypere dykk ned i denne kulturen er bøkene «Grindhouse: The Forbidden World of ’Adults Only’ Cinema» av Eddie Muller og Daniel Faris og «Land of a Thousand Balconies: Confessions of a B-Movie Archaeologist» av Jack Stevenson å anbefale.

15. juni har den nye filmen til søppelfilmconnaisseur Quentin Tarantino norgespremiere. Hans Death Proof er første del ut av dobbeltfilmprosjektet Grindhouse, der Robert Rodriguez står for del to Planet Terror. Selv om noe av kongstanken til de to bajasene var å presentere Grindhouse som double feature med filmtrailere i mellom i god gammel grindhouse-tradisjon, dukker Rodriguez’ film opp på norske kinoer først 20. juli.

En av forklaringene på splittelsen ved lansering utenfor USA skal ha vært at man trodde utlendinger neppe hadde den kulturelle forståelsen for grindhouse-konseptet, der «to filmer for prisen av én» gjerne var blant salgsargumentene. Vi håper denne artikkelen kan bidra en smule til å krympe dette kulturelle gapet over Atlanterhavet.

Higen etter det forbudte

De historiske røttene til klassiske grindhouse-kinoer kan trekkes helt tilbake til tredvetallet, og var på mange måter et produkt av den omreisende karnevalskulturen. Tidligere karnevalsarbeidere, lurendreiere og andre omflakkende entreprenører reiste rundt med portable kinoprosjektører og kofferter fulle av snuskefilmer og arrangerte visninger i slitte, billige lokaler. I likhet med karnevalene spilte en på publikums higen etter å se det forbudte, det spennende, det sensasjonelle. Og så lenge det var på plass – som regel i form av naken kvinnehud – var andre kvaliteter, som historie, skuespill og regi, mindre viktig.

Ikke dermed sagt at grindhouse-film nødvendigvis er dårlig film, men fokus var alltid først og fremst på kommersiell appell, og om eventuelle artistiske elementer truet med å stå i veien for denne appellen, var det fort gjort å rette på det med saks og litt skjøtetape.

Ta Ingmar Bergmans Sommaren med Monika (1953) for eksempel. Godt over tjue minutter av den ble frisert bort, og en helt ny historie og amerikansk dubbing sørget for å male over alt skandinavisk tungsinn. Tittelen? Monika, the Story of a Bad Girl. «A Picture for Wide Screens and Broad Minds!» skrek plakaten entusiastisk. Selv en sober film som Vittorio De Sicas Sykkeltyvene (1948) gjorde runden på grindhouse-kinoer, båret frem av en plakat som lovet saftigere saker enn hva lavmælt neorealisme har å by på.

Gikk en film dårlig i første runde, gikk man heller ikke av veien for å gi den helt ny tittel og sende den ut på nytt i håp om at for eksempel Born to Kill, Gamblin’ Man eller Wild Drifter ville selge bedre enn Cockfighter (Monte Hellman, 1974).

Et sentralt element i grindhouse-kulturen var i det hele tatt at markedsføringen som regel var voldsomt spektakulær og bombastisk. Med store bokstaver og mengder av entusiastiske utropstegn lovet den langt mer enn hva filmene i virkeligheten noensinne kunne by på. Ikke så overraskende er de derfor ofte langt morsommere å lese om enn faktisk å se. Selv om unntak selvfølgelig finnes.

Kinokulturens mørkeste kroker

Selv om de historiske røttene strekker seg lengre tilbake, var det på seksti- og syttitallet grindhouse-kulturen hadde sin virkelige storhetstid. Samfunnsomveltninger som startet på femtitallet var mye av årsaken: Kinoene fikk raskt sterk konkurranse fra TV-en, samtidig som familiene flyttet fra bykjernene og ut til forstedene. Dermed forsvant publikum, og mange av kinoene som tidligere hadde vært lokale nabolagskinoer, gikk dukken.

De som klarte å holde seg flytende gjorde det så vidt, ved å ta den klassiske grindhouse-programmeringsformen til det logiske ytterpunkt, og ved å slippe inn hvem som helst, så lenge de betalte. Mange av disse fordums kinopalassene ble følgelig raskt redusert til rene pornokinoer, mens andre viste en variert og endeløs meny av sensasjonelle exploitationfilmer. Det gikk i blaxploitation, bikerfilmer, kannibalfilmer, zombiefilmer, splatter, mondofilmer, kvinner i fengsel-filmer, importerte samurai-, kung fu- og spaghettiwesternfilmer. Så lenge det kunne selges til publikum på et uimotståelig vis, ble det vist. Den klassiske grindhouse-måten å kjøre film på var i en kontinuerlig strøm. Det var nye filmer på programmet hver kveld, og hvert show besto av to eller tre titler, polstret med en bråte trailere innimellom hver film og vist uten pause.

Forfall i alle ledd

I tillegg til filmene og programmeringsformen må også lokalene og klientellet sies å være en sentral del av grindhouse-kulturen. Jevnt over var dette kinoer som hadde sett bedre dager, i nabolag som ikke lenger var hva de en gang hadde vært. Forfall i alle ledd er stikkordet. En klassisk grindhouse-kino kunne gjerne by på skadde filmkopier, mangelfull projeksjon, slitte lokaler, skadedyr (ved enkelte kinoer sørget man etter sigende for å trekke beina opp i setet, for at rottene ikke skulle gnage på dem i løpet av forestillingen...) og fargerikt klientell som varierte fra eventyrlystne kinogjengere til sovende hjemløse, alkiser, dophoder og alskens andre, ikke nødvendigvis ufarlige, kriminelle elementer.

Grindhouse-kinoer var i hovedsak et urbant fenomen, og selv om alle store byer i USA hadde dem, er det nok først og fremst kinoene på 42nd Street i New York (åstedet for Robert De Niros katastrofalt mislykkede kinodate i Taxi Driver (1976)) og San Franciscos Market Street vi i dag forbinder med denne kinokulturen. Utenfor metropolene dekket drive in-kinoene mye av det samme markedet, men selv om filmene i stor grad var de samme, var opplevelsen av å se dem radikalt annerledes.

Dette er selvsagt et dilemma for Tarantino og Rodriguez, for uten lokalene og klientellet vil ethvert forsøk på å gjenskape grindhouse-stemningen aldri være mer enn bare halvveis vellykket. Som kjent har da også Grindhouse mageplasket ganske kraftig i USA, og den sentrale avgjørelsen om å lansere de to regissørenes filmer separat på det internasjonale markedet virker stadig mer fornuftig. Særlig her i Norge, hvor både det kommunale kinosystemet og en i sin tid svært streng filmsensur har betydd at det ikke på noe tidspunkt har vært grobunn for grindhouse-kinoer.

Tarantinos bidrag, Death Proof (som i ekte grindhouse-tradisjon egentlig heter Thunder Bolt), er som nevnt første film ut av porten her til lands, og det blir spennende å se om publikum lar seg forføre av hans pratsomme forsøk på å følge i hjulsporene til den klassiske bilfilmen – en sjanger som hadde sin storhetstid på syttitallet og som i praksis døde sammen med muskelbilene. Vanishing Point (1971), Bullitt (1968) og i litt mindre grad Dirty Mary Crazy Larry (1974) er alle suverene filmer – Tarantino stjeler fra en rik åre – men det spørs om et publikum utover regissørens lojale fanskare og altetende cineaster vil bry seg om det.

Denne artikkelen er skrevet av ABC Nyheters samarbeidspartner Film&Kino.

Personvernpolicy