Fotball for alle?

Det har vært flere rasistiske episoder på norske fotballbaner denne våren, og noen av hendelsene i Tippeligaen har fått store medieoppslag og hissige debatter.

Steile fronter, ord mot ord og et Fotballforbund som slår oppgitt ut med hendene og lite kan gjøre når ingenting kan bevises.

De voksne er forbilder for de yngre både i idretten og ellers i samfunnet, og selvsagt følger ivrige, små fotballspillere med på hva de store gjør. Det får ikke så stor oppmerksomhet det som skjer en tirsdag ettermiddag på grusbanen ved skolen, men det er der eksamen i holdningsskapende arbeid foregår.

All verdens Røde Kort, Fair Play og Fargerik Fotball er ikke verdt stort hvis det ikke får effekter ut i fotballhverdagen, for der skjer det episoder hver uke. Her er noen eksempler:

I Malvik sist høst, da spillerne på 12-årslaget så at motstanderne hadde en mørkhudet spiller på laget, spyttet guttene i hendene før de skulle takke for kampen.

Under en kamp mellom Kattem og Tynset i gutter 19 i vår kom det så mange rasistiske tilrop fra tilskuerne at dommeren stanset kampen inntil de som ropte var sendt hjem.

På fredfulle Kalvøya ble idyllen brutt av en illsint far som skrek til sin 9-årige forsvarsspillende sønn: «Men se nå få tatt han svartingen da!».

Ikke-hvite barn og ungdommer kan oppleve mye vondt på banen. Det de opplever, kommer i tillegg til det som alle kan bli utsatt for. De kan bli møtt med rasisme på bussen hjem, på gaten og i skolegården.

Det er forskjell på å bli kalt «svarting» og «jævla nordlending». Nordlendingen kan holde munn på bussen og få være i fred. Ali fra Somalia blir ikke like lett usynlig og trygg.

Fotball har en stor plass i manges liv, inkludert mitt. Og det gjelder også barn og ungdom med minoritetsbakgrunn.

En fotballarena er på en måte en egen verden, men samtidig en del av hverdagsvirkeligheten. Idretten kan gi et fellesskap som særlig for minoritetsbarn og -ungdom, kan bli deres første møte med et reelt fellesskap med mange andre barn, på en helt annen måte enn det skole og nærmiljø kan gi. Fotballen har derfor store muligheter til å spille en avgjørende rolle for mange barn og unge.

Det er en spesiell opplevelse å sitte blant 18.000 mennesker, deriblant en svært fargerik forsamling fra Vålerengas yngre avdeling, og se sin fem år gamle sønn stå på setet og rope med høy og klar barnestemme: «øl og vold og skamslåtte bønder». I bilen hjem må far forklare at «Hø-hø. Ja, det er jammen en tullesang, gitt! For vi hater jo ikke de andre, vet du. Det er jo bare for å tulle og tøyse og erte litt». En forklaring som bare sånn delvis går inn. (Det er langt verre å forklare mor hvorfor gutten har lært seg uttrykket forbanna dommerjævel, som han kan finne på å rope når leggetiden kommer ubeleilig.)

Men ta en titt på tribuneseksjonen der Miniklanen sitter. Et par hundre barn med opprinnelse fra bokstavelig talt hele verden, som sitter sammen og roper mot «de andre» som ikke er «oss Vålerenga», sier noe om at idretten skaper fellesskap på tvers av alle andre konstruerte skiller.

Antirasistisk arbeid i fotballen er ikke «særbehandling» av ikke-hvite. Det er et forsvar for alle - omfattende likebehandling og likeverd.