Davenport - «Slow Town» (Transistor/BMG)

Tam americana

«Slow Town» er en velprodusert, velspilt og temmelig kjedelig debutplate.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Danske Davenport slapp debutalbumet sitt i hjemlandet i september i fjor. «Slow Town» er produsert av Nicolai Dunger, og blåserarrangementene er laget av Björn Yttling fra Peter Bjorn and John. Det er rolig countrypop og americana det går i, og hva er vel da mer naturlig enn å lansere plata i melankolidyrkende Norge også? You tell me. Davenport har i hvert fall nylig sluppet plata si løs på det norske markedet, har gjort noen konserter i den forbindelse og skriver på MySpacen sin at de er on the brink of a breakthrough in Norway.

Og det er for så vidt mulig, det. For når Madrugada, Minor Majority, Jim Stärk og Thomas Dybdahl har den suksessen de har hatt her til lands, er det egentlig ingen grunn til at ikke Davenport skulle ha det også. Problemet er at jeg ikke har stort til overs for noen av disse artistene, så jeg har heller ikke noe særlig sans for Davenport.

Gjennom tolv låter får vi temmelig streit countrypop, med temmelig streite countrypoptekster. Nicolai Dungers produksjon er veldig riktig for stilen og lydbildet er klart og ryddig. Men det er også fritt for overraskelser. Björn Yttlings blåserarrangementer, derimot, løfter flere av låtene et etterlengtet hakk. Honnør til ham for det. Men generelt er det veldig flinkt, trygt og glatt hele veien her. Med noen unntak blir det rett og slett forglemmelig og kjedelig.

«What's The Answer» er en av låtene som har litt gnist i seg. Ørkenpop med flotte trompeter og stødig gyngende driv, som bør appellere til BigBang-fans. Det er også den ene låta der jeg liker vokalen. Brian Mathiesen har ellers en altfor rund og croonete stemme for min smak, men her lar han stemmen skjære litt. Mer av det, takk. Sistesporet «Have You Ever?» fortjener også å nevnes for sine upbeat pop-partier med munnspill og trompet.

Men det er på langt nær mange nok gode øyeblikk til å veie opp for ankepunktene på denne plata: Tekstene er platte (har ennå ikke bestemt meg for hva jeg syns om deres namedropping av Ace of Base), og vokalisten uler og klynker for mye. Prakteksempelet er «'Cause It's Over Now», der Mathiesen hulker all that I wanted was you utallige ganger. Pekefingeren min ble på magisk vis trukket mot next-knappen der, gitt. Neste låt var den relativt livlige «Have You Ever?», så jeg mistenker at bandet har forventet at noen ville reagere som meg.

Davenport sliter ellers med det samme problemet som mange av de andre bandene som spiller husmorcountry (eller grine-og-spise-is-musikk, som en kamerat kaller det): Låtene er behagelige, men de er også ganske forglemmelige. Spesielt «Red Summer», som egentlig ikke har verken begynnelse eller slutt, glir forbi uten at man merker stort. Litt som Mysen når man kjører til Sverige: Man vet at man har vært der, men husker ikke stort fra det.

Jeg liker egentlig countrypop og americana, for eksempel Ryan Adams og Calexico. Men det er nødt til å være en viss grad av originalitet og troverdighet i musikken og tekstene, og det er det altfor lite av i Davenports låter. At musikken er godt produsert og velspilt holder dessverre ikke, mend det er nok til å berge «Slow Town» fra totalslakt.

Karakter: 4 av 10

Personvernpolicy