Scorpions: «Humanity – Hour 1» (Sony/BMG)

Tomt for gift

Det er ikke mye bitt igjen i de gamle skorpionene. De redder seg sånn noenlunde med et knippe fengende låter på «Humanity - Hour 1».

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Scorpions har gitt ut plater siden 1972 og skal ha mye av æren for utbredelsen av tysk hardrock.

Fra og med «Lovedrive» i 1979 har de i hovedsak satset på en melodiøs variant av sjangeren, noe som resulterte i millionsalg og stor popularitet i USA på 80-tallet. «Rock You Like A Hurricane», «Still Loving You» og ikke minst landeplagen «Wind Of Change» bør de fleste kjenne til. Sistnevnte ble sågar en slags kjenningsmelodi i forbindelse med kommunismens fall.

Etter en lang periode med svake utgivelser, der bandet forsøkte å låte 90-tall, kom Scorpions relativt sterkt tilbake med «Unbreakable» i 2004. De hadde endelig innsett at det de kan er å levere gitarbasert, fengende hardrock. Platen er absolutt ingen klassiker, men gjorde at jeg hadde visse forventninger til «Humanity - Hour 1».

Scorpions har her fulgt den samme oppskriften som Paul Stanley gjorde på sin siste soloplate «Live To Win», og selv om det er noen rockere her som duger blir dette for soft. Desmond Child produserer sammen med James Michael, samtidig som han står som medkomponist på elleve av tolv spor. Eric Bazilian fra Hooters har også bidratt sterkt på låtskriversiden, sammen med et par av de mye brukte svenske komponistene. John 5 er også med på en låt, som han var det på Stanley-platen. Med andre ord er det ikke så rart at det låter ganske likt.

«Hour 1» åpner ganske tungt, med et moderne gitarsound og en lett gjenkjennelig Klaus Meine på toppen. Strengt tatt er det mannens særpregede røst som hele tiden minner lytteren om at dette er en Scorpions-plate. Utrolig nok leverer han etter snart 40 år i bransjen like svak engelskuttale. Han er nok en vokalist man enten liker eller hater. Jeg liker ham.

«The Game Of Life» og «We Were Born To Fly» er to helt kurante melodiøse rockelåter, mens «The Future Never Dies», med sine Queen-influenser og ekstremt gode refreng, er platens beste låt. Det er veldig Desmond Child, les: Bon Jovi, Aerosmith, Alice Cooper og så videre, men det sitter som støpt. «You're Lovin' Me To Death» og «321» er to tyngre spor som fungerer bra, og halvveis er jeg ganske godt fornøyd med Scorpions.

Herfra og ut blir det imidlertid for mye melis også musikalsk. Lyrikken er basert på et konsept fra Child om at verden blir ødelagt av en borgerkrig mellom mennesker og roboter. Det er ikke måte på love og humanity og gud vet hva, mens musikken til tider er rent Grand Prix-materiale. «Your Last Song» og «The Cross» (hvor Billy Corgan medvirker) er allikevel ganske fine låter.

Jeg sitter igjen med et ambivalent forhold til «Humanity - Hour 1». Jeg kommer ikke bort fra at det finnes en del gode låter her, men totalt sett blir det nok litt for klissete. Det virker som om Desmond Child har hatt en ide og så fått Scorpions til å spille inn materialet han har komponert. Således savner jeg mye av bandets identitet. Men liker du, som jeg, melodiøs hardrock finner du garantert noe du liker her.

Karakter: 5 av 10

Personvernpolicy