Lyttelua 12

Lyttelua intervjuer sin heltinne Maria McKee, og Andreas fra den fantastiske platebutikken Big Dipper forteller deg hva du Må kjøpe.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Lytteua intervjuer sin store heltinne Maria McKee


Lua har gledet seg til intervjuet med Maria McKee i flere uker. Det har vært mas, mas, mas over hele linja, når vi endelig slår oss ned foran et digert fruktfat backstage på John Dee. Vi har avtalt at jeg skal snakke med Maria om hennes siste album «Late December» før Lua avslutter med et klassisk Lyttelua-intervju.

Men vi har et problem. Lua, som kun tidligere har lyttet, er så nervøs at jeg kan høre de regntunge svettdråpene hans treffe gulvet med et brak. Fra å være helt sort har han på noen få sekunder blitt forvandlet til en albino-lue. Utstyrt med tre troika, en banan, fire druer og en flaske Pommac forsvinner han inn i seg selv.

Når jeg 35 minutter senere avslutter intervjuet, ser jeg en grå lue stikke opp mellom mengder av sjokoladepapir og bananskall. - Ser man det, tenker jeg i det jeg registrerer at han har fått igjen litt av fargen. Men så skjer det. Lua tar fart og kaster seg ut av vinduet. Jeg når vinduskarmen idet Luas fallskjerm slår seg opp og Troika-reklamen lyser mot meg.

Med en halvfull Pommac foran meg på bordet, fortsetter jeg intervjuet med en blid og opplagt Maria McKee.

- Det er vanskelig å plukke ut favorittplater, er Marias første kommentar. - For jeg plukker nesten alltid ut de samme skivene. John Cales «1919», Scott Walkers «Scott 4». «1919» er genial. Definitivt en av mine favorittskiver. «Here Come The Warm Jets» med Brian Eno. «The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle» og «Born To Run» med Springsteen. Hørte også mye på MC5 og The Stooges da jeg vokste opp.

- Dette høres kanskje litt rart ut, men Donna Summers «Bad Girls», har inspirert meg ganske mye. Jeg elsker disco og «Bad Girls» er et klassisk disco-album. Men midtveis fremstår det nesten som et singer/songwriter-album. Råe, personlige sanger. Utrolig! «Our Love», som jeg alltid har hatt lyst til å lage min egen versjon av, og «My Baby Undertsands», er favorittene.

- Grateful Deads «American Beauty» er en plate jeg liker å høre på når jeg ikke skal tenke på musikk. Et album som gir meg lyst til å dra på stranda. Har alltid tenk på den som en Beach-record.

- Jeg liker Tenacious D veldig godt. Alt sammen, egentlig. Filmen, sangene. Den siste plate, «The Pick Of Destiny» er imponerende. Digger også The White Stripes, men det gjør jo alle. Ja, også er jeg glad i fransk disco, avslutter Lua-favoritten Maria McKee.

Andreas Elpe Skive: Høvding platebutikken Big Dipper


Captain Beyond - Captain Beyond (1972)

Kosmos kaller! Som en viss fjærprydet oslorocker så fint har sagt det. «Captain Beyond» er en skive for lytteluer med hemmelige rom til «substanser». Hva med åpningskuttet «Dancing Madly Backwards (On A Sea Of Air)»? Eller hvorfor ikke høre «Mesmerization Eclipse» bare en gang til? Captain Beyond var bandet til blant annet Rod Evans, Deep Purples originale vokalist (i dag først og fremst kjent for låta «Hush»), folk fra Iron Butterfly og bandene til Rick Derringer og Johnny Winter. Selveste Bobby Caldwell er sentral på alt fra trommer til keyboards på denne plata som virkelig er så nære en reise i verdensrommet man kan komme kun ved hjelp av svart vinyl. Favorittbandet til Duane Allman var de også! En ekstremt limitert vinylutgave til å dø for er tilgjengelig fra Tapestry Records i disse dager, cd'en får du på niceprice fra Capricorn.

Good Shoes - Think Before you speak

Good Shoes er et av mange unge gitarband som kan sin Talking Heads, sin The Jam og nettopp har begynt å oppdage sin Ian Dury. Det har vært et godt år for den slags, med både The View og siste Arctic Monkeys som store favoritter. Good Shoes er vel egentlig litt cleanere enn disse bandene og likner i soundet kanskje mer på Maximo Park eller Bloc Party, men er heldigvis befridd fra de to sistnevnte bandenes middelmådighet og pretensiøsitet. Man skulle nesten tro at så catchy låter som Good Shoes lager var oppbrukt for lengst, men så hører man «Think Before You Speak» en gang til og tenker at selv denne type musikk kan ha noen gode år igjen... Cd og vinyl kommer fra labelen mest kjent for å ha utgitt The Knife, Brille.

Andrew Gold - Thank You For Being A Friend

Jeg ble introdusert for Andrew Gold av en fyr jeg kjenner som er klin lik Andrew Gold, i hvert fall slik han er avbildet på en fantastisk Rhino- samler jeg nettopp har fått kloa i. «Thank You For Being A Friend» var i sin tid kjenningsmelodi for serien Pantertanter. Som en som faktisk husker denne serien var det litt merkelig å høre den igjen, men i 2007 åpner det seg helt nye dybder i Andrew Golds magnum epos. Det er harmonirik og funky popmusikk som fører tankene mot klassiske Beach Boys låter som «The Trader» eller "Sail on Sailor», fra Holland-skiva. Helt magisk med andre ord. «If it's a car you lack, I'd surely buy you a Cadillac. Whatever you need any time of the day or night». Tenk å ha en venn som Andrew Gold!

Øyvind Moen: Butikksjef Platekompaniet Sandvika


Mark Olson & The Creekdippers - Creekdippin' For The First Time

Mark Olsons tid etter Jayhawks har vært produktiv på grensen til det uansvarlige. Heldigvis har han også tatt seg tid til å lage en samleplate Lyttelua har vært i kontakt med støtt og stadig siden den kom i 2003. Først og fremst skyldes dette «Flowering Trees», en munnspilldrevet låt av tidløst kaliber. Munnspillet løfter rygghårene en ikke vil vedgå seg, men det er kona Victoria Williams som virkelig korer tårene ut av øyekroken.

På mandag spilte norgesvennen gratis på Mono, ganske nøyaktig et år siden hans gratisopptreden på Kampen Bistro. Konserten på Kampen i fjor var svært minneverdig, mens årets Mono-opptreden ble prioritert bort da Lyttelua nektet å komme ut av skapet og bli med utendørs.

R. Kelly - Trapped In The Closet, Chapters 1-12 (DVD)

Prinsen kommer med nytt album i slutten av mai. Om dette vil overgå hans «Trapped In The Closet»-epos betviles sterkt, for disse førti minuttene med utroskap og løgn overgår det meste av moderne soulmusikk. Kall det hørespill, opera eller musikal, latterlig underholdende er det uansett.

Motel Lovers: Southern Soul From The Chitlin' Circuit

Lyttelua holder seg innenfor segmentet utroskap og løgn denne uka. Etter suksessen med «Cheatin' Soul», har kremetiketten Trikont igjen lyssatt «the dark end of the street». Denne gang med «Motel Lovers», en samling med nyere soulmusikk fra det som på amerikansk folkemunne kalles «the chitlin' circuit». På norsk kan dette oversettes til noe sånt som det svarte bibelbeltet. Uansett, «Motel Lovers» er en framifrå samleplate med moderne soul/blues fra sørstatene hvis produksjon og tekstlige frodighet holder artistene i god avstand fra hitlister og landsdekkende radio.

A Tom Moulton Mix

Førstkommende lørdag legges Lyttelua tilside til fordel for danseskoene. Turen går til Blå for å overvære Audun Vinger og hans, kremt, smittsomme klubbkonsept Contagious. Finger'n byr på dansbar soulmusikk fra 70- til 00-tallet som alltid holder skyhøy kvalitet, og at det dukker opp en og annen Tom Moulton-mix skal en slettes ikke utelukke.

Tom Moulton redefinerte klubbscenen på søttitallet med sine 12"-mikser på åtte-ti minutter. Moulton gjorde med heite grep låtene til sine egne og lagde versjonene som for ettertiden vil stå for de definitive for enhver DJ som måtte ønske å holde liv i dansegulvet. Størst suksess gjorde han med sine samtidige remikser av låter fra Philadelphias gloheite soulproduksjon på søttitallet.

Selv Espen A. Amundsen (Musikkansvarlig på ABC Nyheter), som ellers er kjent for å inneha Stor-Oslos hviteste musikksmak, har danset ukontrollert til denne fabelaktige samleplata fra 2006.

Bill Frisell - Nashville

Søndag kan bli tung. Lyttelua vil sannsynligvis være trang og vrang, men det finnes medisin: Bill Frisells nyoppdagede moderne klassiker «Nashville» fra 1997. Instrumental countryjazz på grensen til det idiotisk vakre.

Fredrik Tingstad: Butikksjef Platekompaniet Stortinget


Maroon 5: It Won't Be Soon Before Too Long

I hipsterens bok går det aller meste galt her: Debutplata solgte 10 millioner (ingen eksklusivitet!). Bandet hadde opptil flere radiohits (bra musikk på radio'n som vi likevel ikke hører på - ikke bra!). Ingen kule referanser (vanskelig å putte i «kontekst»). En anmelder i en større norsk avis etterlyste noe mer på Maroon 5's siste. Jeg lurer på hva det skulle være. For noen gang er popmusikk bare popmusikk og bare det - uten at det trenger å være så rent lite. L.A's fineste varter opp med nettopp dette på album nummer to: Glinsende, ruvende, dramatisk og proff popmusikk som gikk rett i fletta på meg i hvert fall. Sommerens guilty pleasure.

Diverse artister: The Ashford & Simpson Songbook

Nickolas Ashford og Valerie Simpson - et ikke ubetydelig låtskriverpar på både seksti-, sytti- og åttitallet - var «staff-writers» for Motown, og skrev hits for størrelser som Marvin Gaye og Diana Ross. På syttitallet ga de dessuten ut en rekke egne platinaselegende album på Warner (disse må snart ut på lekre cd-reissues!). Denne cd'n, med et gruelig stygt cover, samler et knippe av låter de skrev for andre artister. Og består i all hovedsak av låter spilt inn på syttitallet og det tidlige åttitall. Det er snakk om heftig, fengende og oppløftende svart popmusikk i god Motown-ånd, med tunge anstrøk av både disco og funk, fremført av størrelser som Chaka Khan, Gladys Knight & The Pips, Teddy Pendergrass og Diana Ross. Likevel er det de mindre kjente navnene som gleder mest: Rolige «Keep Away Girls», sunget av Stephanie Mills er både yndig og varmblodig, mens Sylvesters ni minutter lange falsettoppvisning, «Over & Over», er...eh, imponerende. Selve juvelen i kronen får du faktisk helt til å begynne med: Collins & Collins' versjon av «Top Of The Stairs» er verdt pengene alene, og bør få de mest spedalske av oss ut på dansegulvet.

Rufus Wainwright: Release The Stars

Kanskje ingen sterke, umiddelbare enkeltlåter her. Men isteden har Ruffe laget noe så gammeldags som et ordentlig album - tolv låter over drøye femti minutter som følger et slags a- og b-sideoppsett slik vi husker det fra LP'ens tid. Her er det bare å finne frem stearinlys, rødvin og høretelefonene og nyte helheten. Det finnes riktignok låter som utpeker seg etter hvert. «A-siden" inneholder sterke kort som «Going To A Town» og «Tiergarten». Men vi får så hatten passer på «B-siden", platens siste halvdel: «Not Ready To Love» er bedårende og enkel, Rufus greier av alle ting å begrense seg. Høyst uvanlig fra den kanten, men samtidig kanskje noe av det beste han har prestert.

Boz Scaggs: "Slow Dancer"

Dette albumet fra 1974 var en slags opptakt til storsuksessen «Silk Degrees» to år senere. Med hjelp av Motownprodusent John Bristol begynte Scaggz å finne soulformen. «Slow Dancer» har ingen hits som «Lowdown» og «Lido Shuffle», men er en mer tilbakelent og varsom affære. Hvis du skal bruke all tiden din på «viktig» musikk, går du glipp av mye moro. Som for eksempel «Slow Dancer».

Personvernpolicy