Shiver me timbers!

Shiver me timbers!
Shiver me timbers!
Artikkelen fortsetter under annonsen

Sjørøverfilm fra Long John Silver til Jack Sparrow.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Tekst: Film&Kino

Artikkelen er levert av Film&Kino og skrevet av Thomas Berg.

Alle foto: filmweb.no

Den 25. mai har Pirates of the Caribbean: At World’s End premiere på norske kinoer – samme dag som den har premiere i USA. Er det fordi filmselskapene bak vil unngå at piratkopier kommer dem i forkjøpet? Meget mulig. Hvorom allting er: Denne siste delen av trilogien avslutter den eneste virkelige piratfilmsuksessen i moderne tid, (om vi da ser bort fra vår hjemmelige helt Kaptein Sabeltann).

Etter flopper på 80- og 90-tallet hadde troen på sjørøverfilmer nådd bunnen da planene om den første Pirates of the Caribbean-filmen dukket opp. Agenten til Johnny Depp skal ha frarådet ham på det sterkeste mot å ta i et prosjekt som hadde med pirater å gjøre. Men det var en tid da den slags var noe av det raffeste man kunne se på lerret, og Jack Sparrow i Johnny Depps skikkelse svaier på toppen av en hundreårig historie med sjørøvere på film.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

100 år og like ramsalt

Ifølge nettsiden The Pirate King, som har oversikten over drøyt 300 piratfilmer, begynte det hele i 1908 med en filmatisering av Robert Louis Stevensons klassiske roman Treasure Island / Skatten på Sjørøverøya (1883), men denne filmen er dessverre regnet for å ha gått tapt. Det samme gjelder versjonen fra 1912, og en film ved navn Pirate Gold fra 1913. Derfor må vi frem til 1916 før vi finner den eldste bevarte piratfilmen: Daphne and the Pirate . De lærde vil muligens strides om hvorvidt dette er en ekte piratfilm, ettersom sjørøvere her kun har biroller som slemme skurker, så det kan være trygt å spole frem til 1918 og enda en versjon av Treasure Island.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Samme år kom Peg of the Pirates , der Peg ikke er mer av en pirat enn at hun forsøker å få skikk på dem, The Sea Panther , der en kvinne redder livet til en romantisk gentlemanpirat, og Such a Little Pirate, der ei lita jente går i bestefars fotspor og blir pirat.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I det hele tatt var kvinnene svært så fremtredende i piratfilmens barndom, og i 1920 finner vi enda en piratheltinne, nemlig Marguerite Courtot i Pirate Gold. (Det året kom for øvrig enda en filmversjon av Robert Louis Stevensons klassiske roman, som til nå er blitt filmatisert over 50 ganger i ulike varianter.)

Havets Robin Hood

I 1924 begynte det vi kan kalle den klassiske perioden for sjørøverfilmen. Da kom den første filmen om J.M. Barries figur Peter Pan og hans erkefiende Kaptein Krok, likeså filmene Captain Blood og The Sea Hawk.
Douglas Fairbanks hadde svingt sverdet flere ganger før, i filmer som The Mark of Zorro (1920) og De tre musketerer (1921), før The Black Pirate kom i 1926. Her spilte han en skipbrudden sjømann som sverger hevn over blodtørstige pirater. Scenen der han rutsjer nedover et seil mens kniven hans spjærer det – selvfølgelig filmet helt uten spesialeffekter – har status som en av de beste actionscenene noen sinne. Det ble imidlertid Fairbanks’ eneste piratfilm.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1935 kom en ny versjon av Captain Blood som gjorde Errol Flynn til både filmstjerne og den største sverdsvingeren. Han var den som gjorde mest for å etablere piraten som en kjekk, ensom helt, en havets Robin Hood, utstøtt av det gode samfunn. Flynns karakter Peter Blood blir anklaget for forræderi og solgt som slave. Ved hjelp av en vakker dame blir han satt fri. Han setter deretter de andre slavene fri, og sammen legger de ut på havet som pirater, før de til slutt havner på riktig side i krigen mellom England og Frankrike. Fem år senere forsterket Flynn bildet av den romantiske sjørøveren i en ny og vellykket versjon av The Sea Hawk, som ble nominert til fire Oscar.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Maureen O’Hara gjorde seg også bemerket i piratsjangeren. Først i klassikeren The Black Swan (1942) med Tyrone Power, deretter i Tripoli (1950), men aller mest i Against All Flags (1952) med Errol Flynn, der hun spilte en ramsalt sjørøver. Noe som derimot provoserte folk, var at hun ikke hadde på seg bh. Filmen ble trukket tilbake fra markedet, var en kort stund tidlig på 90-tallet å få tak i på laserdisk, og kommer først nå på dvd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Talk loike a poirate

I 1950 var det duket for det mange ser på som sjørøvertolkningen over alle sjørøvertolkninger, og det i en stil som stod i sterk kontrast til Flynns sjarmør: Robert Newton entret lerretet som Long John Silver i enda en versjon av Treasure Island. Ingen før ham hadde krydret setningene sine med like mange «arrrgh!» eller snakket med en så tung vestengelsk aksent – dialekten som er blitt selve standarden for alle som vil prate «loike a poirate, arrrgh».
Filmen etablerte også «Avast, there!», «Shiver me timbers» og «Fifteen men on the dead man’s chest – Yo-ho-ho, and a bottle of rum» som ekte sjørøveruttrykk. Newton spilte senere i Blackbeard the Pirate (1952), og diverse avleggere av «Treasure Island».
Flere store Hollywood-navn lot seg lokke til sjørøverfilmen på denne tiden. Året før sin legendariske rolle i Herfra til evigheten kunne man oppleve en ung Burt Lancaster i The Crimson Pirate (1952), også den regnet som en av de beste piratfilmene. I 1951 måtte Gregory Peck dessuten erstatte Errol Flynn i Captain Horatio Hornblower.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Blikk stille

På 60-tallet tok England og Italia over piratfilmsjangeren, med vekslende hell. A High Wind in Jamaica med Anthony Quinn, samt La venere dei pirati (1960) og Gordon, il pirata nero (1961) går for å være blant de bedre. Sønnen til Errol Flynn, Sean Flynn, gjorde heller ingen skam på faren med sin rolle i den utmerkede Il figlio del capitano Blood (The Son of Captain Blood) i 1962.

Deretter ble det stillere rundt piratene, og 70-tallet var en lang tørkeperiode.
Etter suksessen med Chinatown (1974) ønsket Roman Polanski å lage en piratfilm med Jack Nicholson i hovedrollen. Nicholson hadde på denne tiden imidlertid begynt å ta seg svært godt betalt, så der begynte de første problemene. De andre kom da Polanski måtte flykte fra USA etter å ha innrømmet å ha hatt sex med en mindreårig jente. Produksjonen av Pirates begynte derfor ikke før i 1986. Det opprinnelige budsjettet lød på 15 millioner dollar, men endte på 40, og filmen spilte kun inn 1,65 millioner dollar i USA.

Artikkelen fortsetter under annonsen

80- og 90-tallet ble i det hele tatt tiårene for de store piratfloppene, både kunstnerisk og kommersielt. Den aller største var Renny Harlins Cutthroat Island (1995) med Geena Davis i hovedrollen. Etter å ha kostet over 100 millioner dollar, og spilt inn en tidel, havnet den i Guinness’ rekordbok som tidenes største filmfiasko. I Norge kunne vi imidlertid være mer stolte av Nils Gaups Håkon Håkonsen (1990).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ny vind i seilene

Jack Sparrows ankomst til Port Royal i den første Pirates of the Caribbean-filmen i 2003 er allerede legendarisk: Fra et synkende skip setter han elegant fot på bryggen rett før skipet forsvinner. I ettertid kan scenen leses symbolsk: Piratsjangeren sank, men Jack Sparrow er den overlevende som gir den nytt liv. (Strengt tatt er han selv død, men det lar vi ligge.)
Filmene har blitt helt enorme kommersielle suksesser. De har også fått mange anerkjennende nikk fra kritikerne, og selv skeptikerne har latt seg fascinere av Johnny Depps innsats. Hans nominasjon til Oscar var den første som noen gang var blitt gitt til en mannlig hovedrolleinnehaver i en Disney-produsert film.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ved siden av Keith Richards og Iggy Pop, har Depp nevnt Errol Flynn i Captain Blood som en inspirasjon, og Pirates of the Caribbean-filmene er fulle av referanser til klassikerne:
Sparrow er for eksempel like glad i rom som Long John Silver. Davy Jones, skurken med tentakkelansiktet er en flere hundre år gammel legende, og blir også referert til i Treasure Island. Arabella, en av Sparrows gamle flammer og besetning på båten Barnacle, er oppkalt både etter den ekte piraten Arabella Drummond og en kvinne i 1924-filmatiseringen av Captain Blood.

Eksemplene er flere, og slik seiler piratsjangeren videre med fornyet vind i seilene.

Denne artikkelen er skrevet av ABC Nyheters samarbeidspartner Film&Kino.