Tim Armstrong - «A Poet’s Life» (Hellcat/BMG)Tim på tomgang
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Etter å ha fått avveksling fra Rancid med The Transplants og en liten haug med gjesteopptredener på andre album, har Tim Armstrong funnet tiden moden for å slippe sitt første soloalbum. At han nylig rundet 40 år, kan jo ha noe med saken å gjøre, men jeg vil ikke spekulere.
«A Poet's Life» er tittelen plata har fått, og den refererer vel mer til livet Tim lever enn hans skriveferdigheter. For stor lyrikk byr ikke denne plata på, men det hadde jeg heller ikke forventet.
Noe jeg derimot hadde forventet, var større variasjon og dynamikk, og mer energi. For «A Poet's Life» er, til min skuffelse, en ren ska-plate. Jeg tror ikke det er ett eneste punkt i løpet av platas ti låter der gitaren treffer på eneren, her er det backbeat og upstrokes som gjelder. Fuzz eller overdrive er det også fritt for. Har Armstrong prøvd å lage en moden plate? Neppe. Snarere er det en hyllest til ska/dub-inspirasjonen som har ligget i bakgrunnen i så mange av låtene Tim har skrevet siden han startet Operation Ivy for tjue år siden.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenFor all del, det er ganske god ska som framføres her. Produksjonen og instrumenteringen (Tim backes av Hellcat-kameratene The Aggrolites) er tradisjonell, men riktig. Den første gangen jeg hørte dette albumet var jeg ute og gikk, og tok meg selv i å gå likt som rastaen i den gamle Japp-reklamen. Førstesporet «Wake Up» fikk meg til å drømme om sløve sommerkvelder og pils. «Into Action» er en dritkul låt som ga meg lyst til å feste og danse. Det er koselig stemning og en solid, vaggende beat gjennom hele plata, men etter hvert blir dette også dens store svakhet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet er nemlig begrenset hvor lenge jeg orker og gidder å høre på wacka-wacka-gitarer, timbales-fills og stakkato orgelakkorder. Låtene er rett og slett for svake på denne plata, og etter «Into Action» blir man lysten på litt variasjon, noe litt mer frampå. Noe av det som gjør Rancids «Life Won't Wait» og «And Out Come The Wolves» til de geniale albumene de er, er jo nettopp denne vekslingen mellom poppa ska-låter og tøffere punk. Det virker det som om Tim Armstrong har glemt.
Artikkelen fortsetter under annonsenDVD-en som følger med «A Poet's Life» kan friste med musikkvideoer til alle låtene, men de lider dessverre av enda mindre variasjon enn musikken. Samtlige videoer er sammensatt av ganske sporadisk filming av bylandskap, liksomfester og punkgjenger og snutter med «live»-spilling. Hele veien i monokrom svart-hvitt. Neppe noe jeg kommer til å se to ganger, med andre ord.
Rancid er et av favorittbandene mine, og jeg syns også The Transplants var inne på noe. Derfor hadde jeg store forventninger til dette albumet. Det begynte også veldig bra, men dessverre ble jeg grundig skuffet da låt etter låt skred fram uten tegn til variasjon. Sorry, Timmy. En av oss begynner å bli gammel.
