Ian Hunter: «Shrunken Heads» (Universal)

Sorg og glede

Etter å ha hørt Ian Hunters nye album «Shrunken Heads», gikk jeg inn i en sorgprosess som varte i cirka ett døgn. Men nå er jeg glad igjen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ian Hunters forrige album, «Rant», er og var et lite mesterverk fra en gammel helt som ikke hadde prestert på årevis. Og gjett om jeg ble glad. Man kødder tross alt ikke med bebrillede helter som var til stede første gang man ble skjenket sitt første tungekyss, eller ropte på elgen lenge før tippekampen var over. Krølltoppen Hunter og hans kompanjong Mick Ronsen (RIP) bodde praktisk talt inne i mitt lett forvirrede hode store deler av 80-tallet. Den doble liveskiva «Welcome To The Club», spilte jeg så mye at selv mutteren og fatteren etter hvert lot seg sjarmere av låter som «Irene Wilde», «I Wish I Was Your Mother», «Just Another Night» og «Cleveland Rocks». For ikke å snakke om Mott The Hoople klassikeren «All The Young Dudes».

Da jeg hørte «Shrunken Heads» første gang ble jeg slått i bakken av et lydbilde som var større enn selv det uendelige verdensrommet. Den mekaniske trommelyden, som svømte rundt i den mildt sagt luftige produksjonen, hjalp definitivt ikke på humøret til en skuffet musikkjournalist som allerede midt i den første låta lengtet tilbake til «Rant». Trist, trist som faen, tenkte jeg da avslutningslåta «Read'em'n Weep» endelig la hodet på puta.

Sju gjennomlyttinger senere er sorgprosessen over. Lyset i enden av verdensrommet blinker mot meg igjen. Langt borte, ja vel, men definitivt innen rekkevidde. «Shrunken Heads» er nemlig ikke så dårlig som førsteinntrykket fortalte meg. Langt fra en klassiker, milevis unna «Rant», men likefullt et album Ian Hunter kan være litt stolt av. Lydmessig sliter jeg fremdeles, men låtmaterialet er, skulle det vise seg, mer enn godt nok.

Tittellåta, «Soul Of America» og «Guiding Light» treffer meg - som små kjærlighetsraketter - mitt i hjertet. Sistnevnte, der Wilcos Jeff Tweedy bidrar på vokal, får meg sågar til å tenke på flere av Hunters gamle klassikere. «Read'em'n Weep», som glætt hadde sklidd inn på Meat Loafs «Bat Out Of Hell», utløser, som rockeren «Brainwashed», nostalgialarmen akkurat så mye at det oppleves både deilig og pinlig.

Deilig pinlig eller pinlig deilig, ikke vet jeg, men det funker uansett godt nok til at jeg trolig kommer til å plukke fram «Shrunken Heads» flere ganger de nærmeste ukene. Et album som i følge mine beregninger består av følgende ingredienser: 1 diger spiseskje Rod Stewart cirka 1983 // 2 teskjeer Willie Nile cirka 1990 // 5 dråper Nils Lofgren cirka 1985 // 1 håndfull Bruce Springsteen cirka 1992 // 4 desiliter Meat Loaf cirka 1977 // 1 liten favn Mott The Hoople // 2 digre teskjeer Ian Hunter cirka 1983.

Karakter: 6 av 10

Les andre musikkanmeldelser her

Personvernpolicy