Smertefullt gjenferd

Smertefullt gjenferd
Smertefullt gjenferd

En vakker film som drukner i en suppe av historiske hendelser, vold og melodrama.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Karakter 3 av 10

Noen ganger er filmer så gode at selv om det tas i bruk virkemidler som gjør dem vonde å se på, så er det på et vis verdt det. Ja det kan være nettopp disse sterke virkemidlene som gjør at enkelte filmene river ekstra godt og at man husker dem lenge. Jeg tenker på filmer som Dogville , Vera Drake og Happiness.

Så har du de filmene som bare er smertefulle. Goyas gjenferd er en slik film. Her snakker vi tortur, voldtekt, tortur, sinnsykdom, skabb, mord, søle ... nevnte jeg tortur og voldtekt? Passelig polert på Hollywoods vis selvsagt. Alt blandet i en suppe av historiske hendelser.

For å klargjøre. Goyas gjenferd er en film om :
1. Maleren Francisco Goya (spilt av Stellan Skarsgård)

2. De politiske og historiske omveltningene i Spania under inkvisisjonen og fram til gjenreisningen av det spanske monarkiet etter Napoleons invasjon.
3. Skjebnen til en ung kvinne med navn Ines (Natalie Portman).

Idet rulleteksten kom følte jeg meg dessverre ikke særlig klokere på noen av disse tre punktene.

Vakkert utgangspunkt

Regissør Milos Forman har laget flotte ting før. Vi kan nevne i fleng Gjøkeredet , Amadeus , Man on the Moon. Og også i Goyas gjenferd klarer han å vise noen av sine gamle takter. For filmen ser på overflaten veldig bra ut med sine dunkle jordfarger og flotte kostymer. Skuespiller-ensemblet er solid. Særlig imponerer Javier Bardem som den ufyselige Fader Lorenzo. Ja, den første halvtimen er rett så lovende. Men så mister Forman grepet og det hele blir fryktelig sprikende.

Forvirrende

Men la oss spole litt tilbake. Den rike Ines blir altså malt av Goya. Men plutselig ender den sprelske og livsglade piken opp i et fangehull etter at inkvisisjonen har torturert henne til å tilstå til kjetteri. I det ekle fangehullet fylt med andre fortapte og torturerte sjeler som alle ser ut til å ha rømt fra en eller annen Monty Pyton-sketsj møter hun broder Lorentzo. Ines utvikler et nokså kraftig Stockholm-syndrom og klynger seg til den slu munken som kun er ute etter makt og penger. I mellomtiden får vi se maleren Goya som menger seg med både presteskapet og de kongelige tiltross for at denne musen hans blir torturet i fengsel. Ikke særlig lett å få sympati med ham heller for å si det sånn. Kutt femten år fram i tid og Ines stabber ut av hullet sitt med støv i håret og en heller uheldig tannstilling. Jeg skal ikke avsløre mer av handlingen. Du er sikkert forvirret nok allerede.

Hvorfor Natalie?

Mest av alt får denne filmen meg til å lure på hva solide skuespillere som Natalie Portman og Stellan Skarsgård driver med. De gjør tydeligvis det beste ut av situasjonen men det redder det ikke fra å bli pinlig. Portman bruker store deler av Goyas gjenferd til å se ut som en parodi av seg selv. Jeg måtte kvele et knis idet hun slapp ut av fangeskap. Og det er jo ikke et godt tegn. Og Natalie som var så flink til å spille torturet og plaget i V for Vendetta. Her blir det bare feil. Det hele topper seg når hun dukker opp i rollen som sin egen datter.

Jeg forstod ikke før etter filmen at det var Skarsgård som spilte Goya uten at dette nødvendigvis vitner om stor skuespillerkunst. For med tanke på at filmen har tittelen Goyas gjenferd er det overraskende lite vi egentlig får vite om Goya. Maleren fungerer snarere som en person i bakgrunnen av all krigen og elendigheten. Goya blir rett og slett en blass statist i sin egen historie. Han virker forvirret og uten retning. Ikke ulikt filmen selv med andre ord.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus